JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hva er en kriminalroman – hva er kriminallitteratur? Spørsmålet har vært stilt mange ganger tidligere, og svarene er flere. Antagelig stilles spørsmålet fordi hvis svaret er ja, så senkes også terskelen – det stilles svært ofte andre krav til kriminallitteratur. Er den mindreverdig? Er den ikke litterær nok? Skriver Karin Fossum kriminallitteratur? Eller Tove Braathen? Det sies at den bejublede forfatteren Aksel Sandemose en gang skal ha sagt at mord og kjærlighet er det eneste det er verdt å skrive om.

Tove Braathen har skrevet tre romaner. Hun debuterte i 2017 med «Alle disse dagene». Er det en kriminalroman? Vel, den inneholder i hvert fall et mord. Og har en politietterforsker som en av flere bærende karakterer. Kanskje de to viktigste ingrediensene og kjennetegnene på denne typen litteratur. Men romanen handler også om mye, mye mer. Som kriminallitteratur som regel alltid gjør. I hvert fall den som er god.

Interessant nok skriver skoleeleven Em, en av karakterene i Braathens roman, på en fordypningsoppgave om kriminallitteratur. Hun skriver blant annet dette: «Detektivens, eller etterforskerens, rolle i kriminallitteratur har tradisjonelt vært en veldig sentral del av handlingen i denne litterære sjangeren, helt tilbake til den gang da de første såkalte detektivromanene ble utgitt på begynnelsen av 1800-tallet. Når vi ser på helterollen i denne typen litteratur, legger vi merke til at den overmenneskelige skarpe, ofte genialt logiske og kreative hjernen til detektiven er den eneste faktoren som er avgjørende for mordgåtens løsning. Detektiven som type i denne tradisjonen er alltid ufeilbarlig, har en eksepsjonelt høy intelligens, overlever alle angrep på egen person og forblir mer eller mindre følelsesmessig upåvirket av grusomhetene han eller hun opplever. Alkoholproblemer, mishandling, tortur og posttraumatisk stress er ingen hindring for utfoldelse av helterollen, tvert imot ser det ut til å være selve motoren som driver detektiven fram til løsningen. Denne etterforskertypen har i vår tid fått en, om mulig, enda større rolle i kriminallitteraturen.»

Denne passasjen blir en morsom kommentar til denne romanen – ja, en slags metatekst. Skjønt, Sigurd Huse, etterforskeren i Braathens roman er ikke en sånn detektiv som blir beskrevet her. Men ellers har romanen mange av kriminallitteraturens karakteristika. Mord skjer, hvem morderen er blir på et vis motoren som driver handlingen fram. Og drapet har sin årsak i noe vondt og vanskelig.

Men minst like viktig som at en mordgåte skal løses, er det mellommenneskelige som foregår mellom ganske mange karakterer i romanen. Vi møter Evy, ei pensjonert flyvertinne som er noe frustrert over at hennes viktigste del av livet, arbeidslivet, er borte. Så er det Sara, som er Ems fostermor og sliter med sine ting – blant annet mannen Sven som blir fjernere og fjernere for henne. Og altså Sigurd Huse, som ikke bare er etterforsker, men også tobarnsfar og ektemann. Skjønt, ekteskapet går også her mot slutten uten at han blir den «vanlige» alkoholiserte detektiven av den grunn. Men helt på skinner går ikke livet hans heller.

Ikke helt overraskende får de nevnte karakterene en del med hverandre å gjøre, livene deres henger sammen. Braathen får til en troverdig sammenveving av «at verden er kompleks, vanskelig og av og til vond, men ganske liten likevel.» Alt henger sammen med alt, som en tidligere norsk statsminister har sagt det.

Sånn drives handlingen i denne romanen framover. Det er vekslende forteller-perspektiver, og sømløse overganger. Sakte, men sikkert, kryper vi inn i de ulike karakterenes sinn og psyke. Også den introverte Em kommer vi ganske nær før det hele er over.

«Alle disse dagene» ga meg en god leseropplevelse. Da spiller det mindre rolle hvilken sjanger den skal rubriseres under.