JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg skrev i min anmeldelse av fjerde bok i Jan Guillous epos om forrige århundre at den innholdsmessig var litt tynn da den skulle dekke hele andre verdenskrig. Femte bind, Blå stjerne, handler også om denne krigen – det fyller i hvert ut det innholdsmessige bilde noe, ikke minst fordi en del av handlingen er lagt til Norge, hovedpersonenes hjemland. Men jeg stusser fortsatt på mange valg med ditto andre utelatelser.

Guillou lar i denne serien ulike personer i familien Lauritzen få være hovedpersoner, være den vi ser historien gjennom. Fortellingene er fortalt av en autoral tredjepersonforteller. Her er det eldstebror Lauritz’ datter Johanne som er hovedpersonen. Litteraturviteren som blir gravis under krigen. Det er hun som er den blå stjerne. Hun har fungert som kurer for den norske Hjemmefronten, nå har hun fikk oppgaver i Stockholm hvor hun for det meste bor. Hun blir rekruttert til den britiske spion- og sabotasjeorganisasjonen SOE, og ender til slutt opp som kaptein i den britiske hæren. Mot slutten av boka får hun også oppdraget med å frakte så mange jøder bosatt i Norge over til Sverige som mulig, en problemstilling som i de seneste tider har skapt en ganske heftig historikerstrid i Norge etter at Marte Michelet skrev bok om temaet. Guillou berører imidlertid ikke dette unntatt med en henvisning i et etterord.

I Blå stjernes romanunivers er det om lag 1000 norske jøder som bringes i sikkerhet til Sverige, mens 700 tar tyskerne seg av. Hvordan det gikk med dem, skriver ikke Guillou noe om, men de fleste veit vel at de aldri kom tilbake.

I dette femte bindet stikker krim-, spion- og thrillerforfatter Guillou seg fram mer enn godt er. Dessverre. Dette er blitt en nærmest glorifisert heltesaga der Johanne sjøl er en mellomting mellom Guillous egen etterforsker Hamilton og Ian Flemmings James Bond. Det kler hennes svært dårlig. Romanen er handlingsdrevet, med en mengde stereotypier og klisjeer nettopp fra krimlitteraturen. De litterære karakterene blir dermed overfladiske, de blir sjablonmessige. Forfatteren er absolutt på hjemmebane i dette universet, blant våpen, spioner og etterretningsoffiserer, men verken stoffet eller hele prosjektet roper på en sånn løsning når krigshistorien sett fra familien Lauritzen skal skrives.

Romanen overlapper også en del av begivenhetene som ble beskrevet i bind fire. Ingen av disse gjentagelsene bringer noe nytt til romanen. Skjønt, vi får altså bekreftet at Harald, sønnen «det ikke skal snakkes om», er i live, mens faren Lauritz – familiens overhode, ender sine dager på aller siste side. Det er ingen hemmelighet at han ønsker seg tysk seier. Er det nederlaget som knekker ham?

Jan Guillou på sitt beste er mye bedre enn dette.