JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I fjor høst kom det ut ei bok som kanskje kan ha gått under radaren for en del musikkinteresserte. Nå er den uansett kommet i annet opplag med etterord av Hans Ole Rian, leder av LO-forbundet Creo – forbundet for kunst og kultur, det største fagforbundet for kunstnere og kulturarbeidere her til lands. Det dreier seg om den flotte boka «Da musikken stilnet». Boka presenterer seg sånn:

«Denne utgivelsen er ingen begravelsestale for den norske musikkbransjen. Snarere tvert imot: den er ment som en hyllest til alle de kreative sjelene som har stått på i en ny og vanskelig hverdag, og som har gjort det beste ut av situasjonen.»

Og hvilken hyllest dette har blitt! Det handler om den situasjonen koronapandemien har satt kulturlivet generelt, og musikkbransjen spesielt, i etter 12. mars i fjor. Verken forfatterne av boka eller de mange berørte som er intervjuet syter og klager – eller spiller offer for biologiske og medisinske kjensgjerninger eller vrange myndigheter og kulturministere. Skjønt, fortvilelsen blant artistene er sjølsagt stor og mangesidig – eksemplifisert gjennom dette sitatet fra Claudia Scott: «Alle konserter jeg skulle spille i mars ble kansellert en time før jeg skulle dra, og i de påfølgende dagene ble også alle vår- og sommer-konserter avlyst på rekke og rad. Plutselig ble alt stille.»

At forfatterne klarer å belyse hvilken situasjon musikerne er kommet i er flott, enda flottere er at de vier mye plass til scenearbeiderne også – ja, de mange vakre bildene i denne boka viser en lyssetting og en rigging som ikke kommer av seg sjøl. Den er ofte gjort av mannskapet i for eksempel Oslo Kru, en organisasjon som har eksistert siden 1980-tallet og som lever av ikke å bli sett. Kun det de gjør for at konserten i det hele tatt skal bli mulig, skal bli sett. Det arbeidet som ligger bak en scene, en konsert, en forestilling. Leder for Oslo Kru i dag heter Anne Cecilie Winther. Hun har skrevet en egen tekst i boka hvor hun nøkternt og to the point forteller om den viktige jobben disse riggerne gjør. Dette gjør hun uten å bli pompøs, uten å skryte – uten å klage eller framstille seg som offer. Enda denne pandemien har rammet arbeidstakerne hennes veldig sterkt. Økonomisk. For øvrig har også forfatter og musiker Sverre Knudsen, musiker og skribent Sondre Lerche, leder av Little Big Sister Silje Larsen Borgan, musiker og skribent Filip Roshauw og designer Hans Peter Jenssen egne tekstbidrag i boka – altså i tillegg til de nevnte av Rian og Winther.

Over halvparten av denne boka er dekket av bilder, for det meste konsertbilder. Noen fra før pandemien, men de aller fleste faktisk fra ulike amputerte arrangementer det siste året. Og hvilke bilder det har blitt! De gjør boka til en praktbok, ei gavebok av de sjeldne. Alle som har forsøkt å fotografere på en konsert der dagslyset er borte, vet at det kan være en utfordring. Ikke minst å finne den rette fargetonen. Dessuten er det ofte en del bevegelse som kan være utfordrende for en stillfotograf. Per Ole Hagen har løst dette mesterlig. Hvis jeg skal være ørlite kritisk når det gjelder bildene, måtte det være at totalt sett kan noen stå fram som litt for like. Så kanskje skulle noen få av dem vært fjernet. Skjønt, her er det ingen artister som får dominere, det høye antallet bilder har virkelig bidratt til at mange av artistene blir eksponert. Ingen nevnt, ingen glemt.

Flere av dem er for øvrig intervjuet av Skancke-Knutsen også. For det er et annet gjennomgående trekk ved boka at hovedtekstforfatteren ikke går i den fella at han sjøl må kommentere likt og ulikt – å være forurettet på vegne av kulturlivet, liksom. Nei da, han dyrker intervjuteknikken i utstrakt grad og lar artistene, de som er rammet, primært komme til orde. Sånt kan i mange skrifter, også i aviser, tidsskrifter og magasiner, fort skli over i det vi skrivende kaller «sitatsjuke». Det kan bli trettende å lese. Men sånn har det heldigvis ikke gått her. Skancke-Knutsen balanserer fint.

Dette kunne blitt ei bok der regjeringen, og kanskje særlig dens kulturrepresentant Abid Raja, ble klistra opp etter veggen og hengt ut etter alle kunstens regler og unoter. Det har det heller ikke blitt: Kulturminister Raja er nevnt en eneste gang i teksten, så vidt jeg kan se. Men det skinner gjennom hos flere av kulturarbeiderne som har ordet her at byråkratene i Kultur- og Finansdepartementet ikke helt skjønner bæra av hvor mangfoldig denne bransjen er skrudd sammen. Og som kulturbyråkrat i tre år på slutten av 1980-tallet, mener jeg nok å erindre at denne innvendingen fra kulturlivets fotsoldater er helt er korrekt observert. Det var mye vi ikke visste. Blant annet hvor stor kreativiteten blant norske kulturarbeidere er når en pandemi hjemsøker landet.

Men desto bedre er det at denne boka fins. Så kan byråkratene i departementet finlese den og en gang for alle forstå hvor skoen trykker. For norsk kulturliv, og norsk musikkbransje i stort, trenger all den forståelse fra myndigheter og andre det er mulig å oppdrive. Musikken kan stilne, men aldri dø. Og uten musikken, stopper nesten Norge. Det