JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En gang, det er lenge siden nå, var Edvard Hoem, en av de mange som skriver på poetisk nynorsk, husdikter på Det Norske Teatret. Nynorskteatret som ligger midt i tjukkeste Oslo sentrum. Hvor mange stykker han fikk opp på scenen den gangen veit jeg ikke, men nå har i hvert fall – og i samarbeid med Teatret Vårt i Molde – Hoems flotte roman «Slåttekar i himmelen» gått sin seiersgang på Det Norske. På den forestillinga jeg så, en av de siste, fikk ensemblet trampeklapp fra en nesten fullsatt sal på hovedsenen da teppet gikk ned.

Stykket handler om Knut Hansen Nesje, glitrende spilt av skuespiller Jon Bleiklie Devik, på tilnærma ekte romsdalsdialekt. For Nesje, slåttekaren så vel på jorda som i himmelen, er fra Molde. Og der vil han være. Det er ett av stykkets temaer.

Vi er i andre halvdelen av 1800-tallet, det er hardt å være bonde i Norge, særlig om du ikke eier din egen jord, men må byksle den. Sånn Nesje må. Men han er en sta jævel, han lar seg ikke diktere verken av jordeiere, moderniteten eller av Amerika – framtidas land der gull og grønne skoger venter.

En dag kommer Serianna til gards, det snur opp ned på det aller meste, Nesje frir, de gifter seg og får det ene barnet etter det andre. Men hva gjør barna etter hvert som de vokser til? De lengter ut fra dette smålåtne bygdesamfunnet på Nord-Vestlandet, de vil til Kristiania og Trondheim – men aller helst vil de til Amerika. Der honningen gror og står og venter på den som bretter opp ermene og griper sjansen.  

Nesje jobber nesten livet av seg, det er like hardt å være bonde da som nå, og de to foreldrene må se at det ene barnet etter det andre ikke ønsker å bli igjen i heimen, men søker seg ut der eventyret ligger og lokker.

Dette er kjente toner fra norsk utvandringshistorie. Fattigdommen, og de manglende arbeidsmulighetene i fedrelandet, førte mange over dammen til Amerika – og særlig til Midtvesten der prærien lå åpen for nybygging. Lite visste de europeerne som kom hit, nordmennene inkludert, at dette var den amerikanske urbefolkningens land, indianernes jord, men det er en grusom historie som verken Hoems roman eller dette teaterstykket tar opp. Det ville ha sprengt rammen for fortellingen fullstendig, men hører med til denne historien. Ja, det fortjenes kanskje sitt eget drama?

Nesje er aldri i tvil om hvor han vil være, mens Serianna blir mer og mer rådvill. For å se det ene barnet etter det andre forsvinne er tungt.

En teateroppsetning er så mye mer enn et litterært verk i bokform, en teateroppsetning er langt mer fysisk. Ikke minst består det av kulisser eller scenografi som ikke bestandig samsvarer med det du som leser av teksten ser for deg. Samtidig er et teaterstykke et felles prosjekt, et samspill mellom mange kunstnere og kunstarter der alt bør fungere til helhetens beste. Hovedrolleinnehaver i denne oppsetningen er allerede nevnt, han bærer mye av handlingens framdrift og temaets dilemmaer, men det er også på sin plass å berømme scenograf Arne Nøst. Hans arbeid i denne oppsetningen viser til fulle hvor mye en flott og gjennomtenkt scenografi betyr på teatret.

Å skrive for teatret, å skrive drama, er en egen sjanger som ikke minst de gamle greske tragedie- og komediedikterne skjønte betydningen av. Og som for eksempel nordamerikanske dramatikere fra forrige århundre også har skjønt. Jeg er i utgangspunktet ikke så glad for at gode romaner blir gjort om til teaterstykker, men det fins sjølsagt unntak som bekrefter regelen. Slåttekar i himmelen er et sånt unntak.