JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg kjenner tre typer av total utmattelse: Når du nettopp har kommet i mål etter en helmaraton og står på skjelvende bein i målområdet og lurer på hva som er meningen med livet. Eller du nettopp har gjennomlevd en livskrise og lurer på hva du skal bli når du blir stor. Eller da du leser siste side av en mursteinsroman og har levd et helt liv sammen med mennesker du ikke visste eksisterte. Og har blitt 20 år eldre på noen få dager.

De to første opplevelsene skal jeg spare dere for her, den siste utmattelsen føler jeg etter å ha lukket igjen det på alle måter gedigne verket «Sang i tid og rom» av den amerikanske forfatteren Richard Powers. What a book – what a writer!

Noen vil kanskje si det ikke er spesielt framoverlent og progressivt å lese ei bok som ble glimrende oversatt av Ingrid Haug for 16 år siden, jeg sier: Skjerp deg! For med det som skjer av antirasistiske demonstrasjoner i USA, den frie liberalismens hjemland der alle hvite rikinger vasser i honning og nektar, som bakteppe, er en roman som dette midt i hjerte av problematikken. Og mer aktuell enn noen gang.

For what is it all about?

Vi møter familien Strom. Eller mer presist: Delia Daley og David Strom møter hverandre under en konsert i Washington DC rett før den andre verdenskrigen bryter ut i Europa. Delia er av afroamerikansk avstamning og mer enn gjennomsnittet sang- og musikkinteressert, han er tysk jøde, flyktning og fysiker – totalt besatt av hva tid er for noe. De finner tonen i den nord-amerikanske hovedstaden, gifter seg mot alle odds (blandingsekteskap var ikke greit den gangen) og får barna Jonah, Joseph og Ruth – tre mulatter. Ekteparet bestemmer seg for å oppdra barna sine sjøl også når det gjelder de første årene av formell skolegang. De stoler nemlig ikke på at ungene deres unngår rasismen som herjer i amerikansk skole- og samfunnsliv på denne tida. Mistankene er alt annet enn grunnløse.

I hjemmet er det musikk og sang som rår – det viser seg at de tre ungene alle sammen er ualminnelige musikalske. Ja, eldstemann er nærmest en sensasjon med en sangstemme hinsides de aller fleste. Yngstebroren, som er denne romanens forteller, er en langt over gjennomsnittet god pianist, mens Ruth er den av de tre barna som utvikler et kritisk, politisk gen. Og tar konsekvensen av det ved å bli en del av Black Panther-bevegelsen. Gutta er i starten kun opptatt av musikk – de hvites klassiske musikk. Et svik, ifølge Ruth – og noe som i lang tid skiller familien.

Men så kommer 1960-tallet. Jazzen, rockemusikken – The Beatles. Og ikke minst Borgerrettsbevegelsen, Martin Luther King og Malcolm X. Før det har imidlertid de tre barna og fysikeren David mistet Delia i en husbrann som kanskje ikke er noen tilfeldig ulykke, men en mordbrann. Hun blir med de fire resten av deres liv. I tankene.

På baksideteksten av den utgaven jeg har lest har forlaget skrevet: «Sjelden har USAs tragedie – rasismen – blitt skildret så mesterlig og levende som i denne romanen.» Og det er bare å bøye seg i hatten av denne formuleringen – bedre kan det neppe sies. For dette er ikke bare en streit fortelling om den hensynsløse behandlingen av afroamerikanerne – som altså fortsatt lever i beste velgående – men en litterær story der dette tema får en poetisk behandling (ved siden av en politisk) som jeg aldri har opplevd tidligere. Powers fletter sitt hovedbudskap inn i kunnskapsrike dialoger og skildringer av musikkhistorie og Einsteins relativitetsteori som virkelig er beundringsverdig. Og det beste av alt – det er bare å la seg flyte med. Også de få sexscenene som eksisterer i denne boka blir behandlet på en så finstemt og poetisk måte at du nesten ikke skjønner hva som foregår før det hele er over.

Her et lite utdrag hvor det er mer enn tydelig hvor forfatteren vil. Vi er huset deres i Harlem på Manhattan i New York før husbrannen: «Faren vandrer gjennom rommet som om han leter etter noe. Et øyeblikk kan Delia sverge på at hun hører ham nynne med. Kanskje det kunne gå likevel, dette påfunnet av total galskap. Kanskje de kunne skape et Amerika som er mer amerikansk enn det landet i hundrevis av år har løyet for seg selv om at det er.»

Det er ikke hverdagskost at skjønnlitteratur med et samfunnskritisk blikk treffer så godt som i dette rystende eposet. Denne romanen er ikke lest på en ettermiddag, men du verden om du har noen dager til rådighet, så kom igjen! Ikke minst som en antibiotika til Trumps føderale opprørspoliti. For kunsten er tross alt større en jussen.