JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kristian Fjellanger mistet brått sin far, en far han hadde et veldig nært forhold til. En del år tidligere mistet han sin mor – så med farens død var han foreldreløs i relativt ung alder. Sorgen ble sterkere enn han antagelig hadde ventet. Jeg – som så mange andre – har vært i samme situasjon, så dette er gjenkjennbart.

Fjellanger har skrevet den personlige boka «Sorg» om farens død og reaksjonene hans etterpå. Men det har ikke bare blitt en personlig historie, men også en litt videre refleksjon om hvor vond sorgen er, hvor ødeleggende den kan være for oss sjøl og våre omgivelser. Ja, Fjellanger har også tanker om ikke sorg burde vært en diagnose som det må være mulig å få en sjukmelding for. Han skriver blant annet dette: «Er du sjef, ha aksept for at ein skal kunne bruke eigenmeldingar på dagar som er ekstra vanskelege. Det er heilt akseptabelt å bruke ei eigenmelding når snørra renn og feberen riv i kroppen. Då må det òg vere akseptabelt å bruke ei eigenmelding om sjela har feber.»

Det er naturlig nok med sorg som tema blitt ei ganske dyster bok. Men helt fri for humoristiske innslag er den ikke. Forfatterens refleksjoner rundt begrepet «å kondolere», for eksempel, er kostelig lesning. Her et litt større utdrag: «Kondolerer. Ordet er ei slags enkel løysing. Då kan ein seie noko. Som er rett. Men samstundes litt avmålt og diskré. Me er jo trass alt nordmenn, og viser primært kjensler for bikkja eller katten, pluss når Northug vinn femmila, eller ein har 1,3 i promille. Og det er jo ikkje fordi me ikkje har kjensler, men det å vise dei eller å snakke om dei, synest mange av oss er vanskeleg. (…) Eg trur grunnen til at mange nyttar dette ordet, er at ein ikkje heilt veit kva ein skal seie. At ein er redd for å seie noko feil. Men ein treng ikkje vere redd. Den som er i sorg, veit sjeldan kva ein skal svare heller. Så då er eit varmt handtrykk, ein klem eller eit smil langt meir til trøyst enn ordet kondolerer.»

Dette er kloke ord. Også fordi denne situasjonen virker gjenkjennelig.

Temaet sorg er stort – sorgfølelsen er for mange altoverskyggende. Fjellanger får dette godt fram i boka. Han skriver om en følelse som river og sliter, som gjør deg asosial og sky. Og temmelig sjølopptatt. Men har du mistet et menneske du er glad i, har din mor eller far eller en annen nærstående slektning dødd og du står igjen med sorgen og smerten, så får du lov til å synes synd på deg sjøl – da er det greit at du er offer. I hvert fall en liten stund. For snart sniker det seg inn velmenende stemmer som sier at «tiden leger alle sår» – det vil en dag gå over. Begge deler er delvis sant, men sjelden noen stor trøst da det står på som verst. Etter hvert nærmest forlanger – eller i hvert fall forventer – menneskene rundt deg at du legger sorgen bak deg. Og reiser videre i livet.

Bøker forandrer sjelden verden. Men om Fjellangers bok bidrar til at vi blir mer bevisst på hva sorg gjør med oss, at vi aksepterer at sorg er en del av livet, men likevel er vondt og vanskelig – så er det bra.

For egen regning kunne jeg tenke meg å utvide perspektivet litt. Sorg er nemlig ikke noe som bare gjelder dødsfall. Sjølsagt kan det være ekstremt sorgfullt når mennesker vi er glade i dør – døden er jo så definitiv. Døde mennesker skal vi aldri treffe igjen – det mener i hvert fall de fleste av oss. Og jeg kjenner ingen som kan bevise det motsatte.

Likevel veit vi – ikke bare fra skjønnlitteraturen eller Hollywood, men også fra virkelighetens verden – at kjærlighetssorgen kan være tung å bære. Også den kan være ødeleggende og altoppslukende. Å savne et menneske som har gått fra deg, men lever i beste velgående og kanskje viser deg med all tydelighet at det ikke elsker deg mer, kan som kjent være en belastning større enn det aller meste. Vi veit jo nok om hvilke følelser kjærlighetssorg kan føre med seg. Ikke alle er like koselige, for å si det forsiktig.

Kjærlighetssorg av denne typen skriver Fjellanger imidlertid ikke om i boka – det er vel mer psykolog og parterapeut Sissel Grans domene. Det kan Fjellanger sjølsagt ikke lastes for – han har fullstendig nok med sin avdøde far og savnet etter ham.