JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Om likhet og ulikhet på 1900-tallet

Hilde Gunn Slottemo:
En kort introduksjon til
Norge på 1900-tallet
Forskjell og fellesskap
Cappelen Damm Akademisk 2021

Cappelen Damm

jan.erik@lomedia.no

Som alle skrivende mennesker vet er det langt vanskeligere å skrive kort enn langt – i hvert fall om du vil skrive godt. Det vil nok de fleste som skriver, og særlig de som gir ut tekstene sine i bokform. Og når du da skal skrive en kort versjon om Norge på 1900-tallet, er historiker i bånn og kan mer enn nok uten foreliggende kilder til å fylle en murstein, så forteller det en del om hvilken formidabel og komplisert utfordring Hilde Gunn Slottemo sto overfor da denne boka skulle skrives.

Og la meg slippe katta ut av sekken med en gang: Hun har løst oppdraget elegant ved å skrive ei tynn bok i fysisk forstand, men ei bok som rommer uendelig mye mer enn de 158 sidene før litteraturliste og stikkordsregister. I et språk som er en faghistoriker verdig – presist, tillitsvekkende og forståelig også for folk som mangler professortittel, men har ett og annet de har sugd ut av levd liv likevel – ja, folk som deg og meg med en klokketro på at det alltid fins mer og lære. Ikke minst om hva som skjedde på 1900-tallet i Norge, hva som preget hundreåret, hva vi bør ta med oss av lærdommer og innsikter videre. Altså hele poenget med å lese historisk litteratur – ja, kanskje poenget med i det hele tatt å lese bøker.

Slottemo gjør dette under fire hovedoverskrifter: Klasse, kjønn, sted og etnisitet. Disse helt vesentlige kategoriene i flere akademiske fag – ikke bare sosiologi og historie – danner essensen av hvert av bokas kapitler. De er med på å ramme inn fortellingen om hundreåret. Eller sekelet, som det heter på akademisk.

Spesielt er det grunn til å berømme henne for at hun starter med klassebegrepet. Dermed får hun satt arbeiderbevegelsen – og ikke minst fagbevegelsens betydning for det norske arbeidslivet – på agendaen. Hvilke historiebøker gjør det i særlig grad? Det er en kjensgjerning at for eksempel LO er svært misfornøyd med hvordan fagbevegelsen behandles – eller utelates – i pensumlitteraturen i grunn- og videregående skole. For om ikke Slottemo akkurat gjør som Martin Kolberg og roper fagbevegelsen, fagbevegelsen, fagbevegelsen – så har hun skjønt hvilken betydning arbeiderbevegelsen har spilt i det hundreåret som brukte de siste femti årene sine til å skape velferdsstaten – et byggverk det er all grunn til å være stolt av. For som Stig Holmås så flott har sagt det: uten fagforeningene hadde vi ingenting,

Men årene etter andre verdenskrig var også industriens gullalder da som hun skriver: «Landbruket ble dyptgripende endret i løpet av et par generasjoner, og primærnæringenes posisjon ble svekket. I 1950 var 30 prosent av landets befolkning sysselsatt i primærnæringene, i 1970 bare 10 prosent. Likevel økte produksjonen.»

Slottemo drøfter og belyser det klassiske skillet mellom by og land, eller stedets betydning for liv og lære – sentrum versus periferi som er et kjent motsetningspar som samfunnsforskeren Stein Rokkan ble opphavsmannen til. Og hun løfter fram hva kvinnefrigjøringen positivt har betydd for utviklingen av landet vårt. Til og med innvandringen, kanskje særlig da pakistanerne kom til Norge på 70-tallet, blir også trukket fram som en positiv bølge. Skal det pirkes litt her, kunne det vært på sin plass og viet noe mer trykksverte på den til tider sterke motstanden mot innvandringen også – og kanskje beskrevet bølgen i en noe større vifte. Det var nemlig slett ikke alle som hilste «våre nye landsmenn» velkommen. Politiske flyktninger fra Latin-Amerika, særlig fra Chile, kom også i hopetall til Norge på denne tida. Det samme gjorde vietnamesiske båtflyktninger. Begge disse gruppene skapte seg sine svært særegne grupper, historier verdt å nevne de også.

Men det kanskje aller fineste med denne boka er at historikeren også anlegger et slags metaperspektiv på fortellingen sin, eller inviterer til en metodedebatt. For historievitenskapen er ingen objektiv gren, det er ikke naturvitenskap. Historiske verker, også korte introduksjoner, er farget av den skrivende historikerens blikk – enten hun ønsker det eller ikke. Det er en betimelig påpekning å være redelig om sitt ståsted. Slottemo tar spørsmålet om forfatteren og fortellerens makt opp allerede i innledningen og lar problemstillingen klinge med i resten av teksten. Det er et eksempel til etterfølgelse.

Annonse

Flere saker

Annonse