JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han ble bare 19 år gammel, hadde det meste av livet foran seg. Det var under krigen, året var 1942. Han var på flukt da snøen tok ham. Leif, som han het, var i sitt siste år som tenåring. Og døde så altfor tidlig.

Leif vokste opp blant arbeiderklassen i Trondheim. Sammen med sine tre søstre, en mormor, en mor og en far. Skjønt, far og far fru Blom – faren var sjømann og var lite hjemme. Da han kom hjem, var det med lomma full av penger og en medbrakt skilpadde som han hadde kjøpt et sted langvekkistan. Personlig hadde jeg en fetter som gjorde akkurat det samme. Han er borte han også.

På havet skulle ikke Leif. «Ja, han var fiskerens dattersønn og matrosens sønn, det er ikke til å komme fra, men aldri om han skal jobbe på det som heter diip wåter på engelsk, aldri om han skal ut på det helvetes havet, han skal holde seg til gatene og elva i hele sitt liv, det er mer enn nok for ham.»

Dette er tredjepersonsfortelleren i «Den eneste broren», Tove Nilsens siste roman, sin oppsummering av Leif, fortellerens (og forfatterens) onkel og den eneste hanen i søskenflokk-kurven (derav tittelen).

Forfatteren har i intervjuer fortalt at dette er den viktigste romanen hun har skrevet, ei bok hun har gått svanger med i 40 år – altså en solid lengde på et svangerskap. Hvordan selve fødselen var, veit jeg ikke – men Tove Nilsen har en imponerende lang liste av romaner bak seg, hun er ingen førstegangsfødende. Jeg har ikke lest alle romanene hennes, men det er ikke så veldig langt unna. Og «Den eneste broren» er en av de aller beste.

Sakte, møysommelig, men i et friskt og opplagt språk, skriver Nilsen fram et portrett av en ung mann som ikke helt veit hva han skal bli når han blir stor. Han bakser med alle de kjente ungdoms- og pubertale problemene. Til og med den klassiske sjenerthet overfor det andre kjønn er der. Og så ender han opp med å stikke av med den flotteste jenta som til alt overmål er tre år eldre enn ham.

Leif tenker mye på sin far som er der ute ett eller annet sted på de syv verdenshavene. Og han tenker på hva som rører seg politisk ute i Europa. For vi er i all hovedsak på slutten av 1930-tallet og starten på 1940. Krigen nærmer seg, det setter sitt preg på livet i Trondheim. Leif søker ofte tilflukt i Domen – altså Nidarosdomen – for å tenke.

Til tross for et ganske alvorstungt bakteppe, er dette ingen dyster roman. Den er full av språklige sprell som er ganske sjelden vare fra Tove Nilsen. I all hovedsak er det Leifs historie som fortelles i tilbakeskuende flashback, men teksten rommer også noen sider fra nåtidsplanet (2020) der forfatterens arbeide med å finne kilder og skrive boka vies plass.

Sjøl levde jeg ikke på den tida handlingen utspiller seg. Det gjorde heller ikke Tove Nilsen. Likevel forekommer det meg at hun har tatt tidsånden godt uten at hun tyr til tung, alvorspreget og arkaisk prosa.

Og siden denne romanen ikke ender som fortellingene oftest gjør i Hollywood, så er det bare å gratulere forfatteren med svært godt gjennomført. Kan det tenkes at Tove Nilsen er som vin: at hun blir bedre og bedre etter en viss tids modning?