JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Arbeiderpartiet ville ha ei sannferdig bok om sitt eget parti og 22. juli, det ville ha en uavhengig historiker til å skrive den – Aschehoug forlag tok kontakt med Hallvard Notaker som blant annet har skrevet om amerikansk valgkamp og Høyres historie. Og sånn ble det. Notaker slo til. Det bør verken Arbeiderpartiet eller forlaget angre på.

Det har riktig nok kommet ut en del bøker om det grusomme som skjedde denne fredagen for snart ti år siden, men ingen av de foregående bøkene (eller filmene) er akkurat lik denne. Og få – om noen av de andre – er så politiske heller.

Skjønt, det er ikke høyreekstremismen som sådan Notaker tematiserer her, men nær sagt mangelen på opptattheten av høyreekstremismen. Eller for å stille spørsmålet som forfatteren også gjør: Hvorfor var ikke Arbeiderpartiet tydeligere på at Behring Breiviks angrep i regjeringskvartalet og på Utøya denne julifredagen ikke bare var et angrep på oss og det norske demokratiet – nei, det var et angrep på Arbeiderpartiet og dets ungdomsorganisasjon også. Ja, det var til og med kanskje primært det som var terroristens hovedformål. Noen mener dette er underkommunisert.

Boka består av tre deler. Den første handler om selve terroren og hva som skjedde denne dagen. Og handler aller mest om den første kvelden og natta på Sundvollen og partiets omsorg for ofrene, de pårørende og støttearbeidet ellers. Det er rørende å lese om alt dette i ettertid for en leser som ikke en gang var i landet den første uka etterpå. At Arbeiderpartiet er en stor, varm familie når det kniper, viser denne boka til fulle. Vi veit fra tidligere litteratur at dette partiet ikke er noen søndagsskole, men jaggu er det mye kameratskap og solidaritet der også. Det de gjorde med og for hverandre i juli og august 2011 har det aldri vært skrevet om i bokform før. Det var på tide at det endelig skjedde. Og Notaker har vært grundig, og skildrer dette på en verdig måte.

Del to, som forfatteren har kalt «Hvem ble angrepet 22. juli?», er imidlertid den mest spennende delen av denne historien – antagelig fordi mye fortsatt er uoppgjort. Jens Stoltenberg var som kjent ikke bare statsminister i landet på denne tida, han var også leder av Arbeiderpartiet, tidligere AUF-leder og en hyppig gjest på sommerleir på Utøya i sin ungdom. Notaker framhever det de fleste av oss husker: 22. juli 2011 var han først og fremst statsminister – ja, statsmann og landsfader. Alle talene hans bar preg av det, det var aldri snakk om å slå politisk mynt på dette. Det framgår av boka at både Raymond Johansen, som da var partisekretær og Eskil Pedersen, AUFs leder, ønsket et politisk oppgjør ganske raskt. Stoltenberg ville ikke. Og han var sjefen.

To ting gjorde et politisk oppgjør vanskelig. For det første nærmet det seg et kommunevalg. Valgkampen ble til og med utsatt noen uker i respekt for ofrene og deres pårørende. Den andre elefanten i rommet var Fremskrittspartiet (FrP). Terroristen hadde nemlig noe tidligere vært medlem av dette partiet, og hans syn på innvandringspolitikken lå ikke så veldig langt fra de mest ekstreme i FrP. Det var denne høyreekstremismen som noen mente det kunne være grunn til å løfte fram. Men det ble i liten, eller i ingen forstand, gjort. Enda målet for terroren var klokkeklar. Behring Breivik sa det jo sjøl – Notaker skriver: «Arbeiderpartiet sto midt i Breiviks forestillingsverden. Allerede i det første avhøret kvelden 22. juli på Utøya gjorde han det klart at han hadde ønsket å ramme både ungdommene i AUF og nasjonale politiske leder i moderpartiet. Angrepet på Utøya var ‘et knivstikk rett i hjertet på Arbeiderpartiet’, forklarte han.»

Så hvorfor snakke om et angrep på Norge og demokratiet – og bare det? Vel, sånt er partipolitikk, strategi og taktikk. Notaker hevder ikke at det er enkelt å orientere seg i dette landskapet. For her var det lett å spille offerkortet – og det er et dårlig kort i det politiske spillet. Dermed var Arbeiderpartiet litt i sjakk matt, eller Catch 22, om du vil. Uansett hva de gjorde, så ble det galt. I hvert fall litt galt.

Notaker får fram dette dilemma på en forbilledlig måte. Han tar sjøl ikke stilling, men legger bare fakta fram så saklig som en historiker evner og skal. Og overlater til oss lesere å ta stilling.

Boka fyller ut historien om 22. juli fordi den går nær på en av de hovedpersonene i denne historien som ikke har blitt tematisert tilstrekkelig til nå: Arbeiderpartiet. Og forfatteren lar også partiet komme til orde. Alt dette har gjort boka til interessant og spennende sakprosa. Ei bok som slutter med valget i 2013, et valg Arbeiderpartiet tapte.

Men hatet mot Arbeiderpartiet lever til tross for denne boka videre i mange miljøer. Dessverre.