JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke hver dag jeg leser – og anmelder – bøker fra det praktfulle 1970-tallet. Men det må være lov å gjøre et unntak når årsaken er god. Eller når boka er god. Det er nemlig tilfellet med svenske Per Olov Enquists «Musikantenes uttog» som kom på norsk første gang i 1979. Romanen faller godt innafor det vi tidligere kalte en klassisk arbeiderroman.

Enquist var primært opptatt av tre temaer i sitt lange og mangfoldige forfatterskap: Arbeiderbevegelsen, som han sjøl kom fra, religiøse miljøer gjerne med pietistiske innslag og idrett – sistnevnte helst som bevegelse, ikke som en dyrking av enkeltutøvere. I denne romanen er idretten (han var sjøl en svært lovende idrettsmann i sine unge år) fraværende, men de to andre ovennevnte temaer er tilstedeværende i høyeste grad. Og det er også et markant trekk i hans forfatterskap: Han ser klare likheter mellom særlig lavkirkelige miljøer og arbeiderbevegelsen.

For i «Musikantenes uttog» er det først og fremst agitatorene, enten de er politiske eller religiøse, han setter i sentrum. De inderlige menneskene som mer enn noe annet vil at andre mennesker skal se det samme «lyset» som de sjøl har sett, våkne opp og bli klokere og lykkeligere. Skjønt, det er en hard jobb, et slit.

Vi befinner oss nord i Sverige, i Västerbotten i årene 1903-1910, ei turbulent tid i svensk arbeidsliv og arbeiderbevegelse. Hit kommer en dag

den sosialdemokratiske agitatoren Elmblad for å fagorganisere bygdas arbeidstakere. Det går åt skogen, som det heter på svensk. Istedenfor å rekruttere nye medlemmer til den unge svenske arbeiderbevegelsen, blir agitatoren lynsjet av arbeidermobben. Vitne til det hele er den ungen gutten Nicanor. Han blir imidlertid fascinert av Elmblad og glemmer ham aldri. Skjønt, Elmblad må reise hjem til Stockholm med uforrettet sak.

Så går det en del år. Vi får et solid innblikk i Nicanors familie. Som i alle familier fins det hvite og sorte får, det fins gleder og sorger – det fins normale og mer odde personer. En onkel er av det siste slaget, mens Nicanors mor er mer A4. Og hun er mer besatt av Jesus enn av Karl Marx.

Bygdas hjørnesteinsbedrift er en sagbruksfabrikk. Her vokser arbeidstokken, men da prisene faller og kapitalen hos bedriftseierne gradvis forsvinner på grunn av internasjonale konjunkturer, reduseres også arbeidernes lønninger. Det finner de seg ikke i – de går til slutt hen og streiker. For en liten fagforening har de klart å skaffe seg etter at Elmblad forsvant.

Dette skjer på ei tid da arbeidsfolk både i Sverige og Norge som regel ble stående med lua i hånda. Så også her. De streikende pumper seg opp i ord, og ergrer seg sjølsagt over streikebryteriet – et vanlig fenomen i arbeidslivet under en streik – men kommer ingen vei i handling. Til slutt avblåses streiken. Og arbeidsgiverne vinner på alle punkter. Arbeiderne må ned i lønn, mange misfornøyde forlater fagforeninga, det er krise i bygdas arbeiderbevegelse.

Da tar Nicanor affære. Han minnes Elmblads agitatoriske evner og kraft og skriver et brev med postadresse Stockholm. Så kommer den sosialdemokratiske agitatoren igjen til Västerbotten, denne gangen dog nærmest mot sin vilje. Han har jo også en familie å ta vare på og forsørge.

Og det går ikke bedre denne gangen. Igjen møtes han av en mobb som vil ha seg frabedt å bli fortalt hva de skal mene om den gryende kapitalismen, om sosialismen og faen og hans oldemor. Denne gangen rives også Nicanor med i dragsuget, og det blir en temmelig stygg historie ut av det hele.

Den klassiske arbeiderlitteraturen er ofte bygd opp på en sånn måte at sjøl om vanskelighetene står i kø, aner vi at sosialismen vinner til slutt, at det er arbeiderklassen som hører framtida til. Enquists roman skiller seg litt fra denne noe tradisjonelle malen. Hvordan arbeiderklassen skal reise seg, ta makta og skape seg et bedre liv, er ikke så lett å få øye på. Skjønt, dette er en dokumentarisk roman der forfatteren bygger på en del faktiske hendelser. Så sjøl om opprøret her ble slått kontant og brutalt ned, og det ikke fins noen Pelle Erobreren som rir ned i solnedgangen på siste side, er moralen likevel at kampen aldri var forgjeves. For det må som kjent knuses noen egg for å få lagd en omelett.

Per Olov Enquist er et sjølskrevent medlem av den nordiske arbeiderlitteraturen. Hans roman «Musikantenes uttog» tåler vårt moderne samfunns lys – ja, den tilhører fortsatt den øverste divisjonen.