JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Saabye Christensen trasker videre i sitt kjære Oslo Vest. Grunnen til at jeg skriver «trasker» er at å lese forfatterens skildringer av Frogner, Fagerborg og Majorstua-området i landets hovedstad fortoner seg nærmest som en tur rundt i byen. Saabye Christensen er nemlig ekstremt presis i språkføringen. Og veldig konkret. Vi får hele tiden vite hvor vi er i landskapet. Dette gjelder ikke minst i hans siste epos «Byens spor». Her er han virkelig på hjemmebane – så vel tematisk som språklig. Romanen er å regne som en byvandring med høyt litterært og historisk innhold.

Det er nærmest en kollektivroman dette – en roman forlaget varsler er starten på en planlagt trilogi. Vi møter en del mennesker hvis liv viser seg å være ganske vevd inn i hverandres. De bor da også i umiddelbar nærhet til hverandre. Likevel er det familien Kristoffersen som det meste dreier seg rundt. Maj som starter som sekretær i det lokale Røde Kors-styret – Fagerborg avdeling av Røde Kors, ektemannen Ewald som er dødssyk og deres noe urolige sønn Jesper. Sistnevnte blir kompis med Jostein, sønnen til slakteren, som blir døv etter en trafikkulykke.

Men kanskje aller mest er dette en litterær tidsstudie over årene rett etter den andre verdenskrigen – eller nærmere bestemt fra slutten av 1940-tallet og i starten av 1950-tallet. Mye dreier seg om å anskaffe seg telefon. I disse mobil- og smarttelefontider er det nesten uvirkelig å lese om hustelefonens inntreden i norske husholdninger. Saabye Christensen har ved mange tidligere anledninger vist at han er en mester i sånne nostalgipregede skildringer – denne boka er ikke noe unntak i så måte.

Romanen er full av gode replikkvekslinger. Og språklige formuleringer som få – om noen i Norge – klarer å kopiere. Det er en friskhet, en frekkhet og en lekenhet hos Saabye Christensen som nesten savner sidestykke i moderne norsk skjønnlitteratur. Han kan til og med få standardfraser og klisjeaktige vendinger til å skinne bare ved å vri litt på ordstillingen eller sette det hele inn i nye sammenhenger.

Musikken er sjelden langt unna denne forfatterens tekster. Her møter vi hyggepianisten Enzo Zanetti som holder profesjonelt hus på Bristol. Han blir også etter hvert læreren til Jesper. Og som et markant tidskoloritt avsluttes hvert eneste kapittel med et kort referat fra styremøte i Røde Kors-avdelingen – nedskrevet i kursiv.

Om det skal være noe å sette fingeren på ved denne fortellingen, må det være at framdriften ligner mer på en helmaraton enn en hundremeter. Det går ikke raskt her, det skjer heller ikke all verden sjøl om det absolutt er en viss utvikling. Særlig i forholdet mellom de ulike karakterene. Men dette er en tekst for de langsomme, de som ikke må ha et nytt spenningselement på neste side for å lese videre. Jeg antar at tanken er å introdusere karakterene i dette første bindet av trilogien, for dermed å få bedre spillerom for en mer handlingsdrevet fortelling i de neste bindene. To bind som jeg i hvert fall ser fram til sjøl om jeg ofte foretrekker å lese trilogier i ett drag.