JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forfatteren bruker seg sjøl i denne boka. Hun er egentlig student, men trenger penger. Hva er da mer nyttig enn en jobb? Og hva er lettere enn å få denne jobben i en butikk. Vi er nordpå ett eller annet sted, Ragnhild får seg jobb i butikkjeden Nille. Her lærer hun raskt, særlig via sjefen Britt, hvordan moderne butikkvirksomhet fungerer. På godt og vondt, kanskje mest det siste. Forfatteren forteller ikke bare hvordan hennes hverdager fortoner seg i det relativt korte vikariatet, men parallelt med denne nåtidshandlingen får vi fortellinger fra det store utland – særlig USA der giganter som Walmart og McDonalds fungerer som caser, rollemodeller og skrekkeksempler. For det var sjølsagt i junaiten også dette fenomenet startet – og det er der borte de er størst. Og best, i hvert fall i en viss betydning av ordet.

Det aller viktigste i en butikk er å selge mest mulig uten at kundene egentlig merker at det er akkurat det som ligger bak din virksomhet. For kunden har jo som kjent alltid rett. Stikkordet her er som tittelen på boka antyder: mersalg. Det vil si at kundene skal handle mer – ja, helst mye mer – enn det de hadde tenkt da de gikk inn i butikken din. Da gjelder det ikke bare å plassere varene «smart» og ved siden av hverandre – de varene som på ett eller annet vis hører sammen, men det gjelder at selgerne også følger opp med spørsmål av typen «du skulle ikke også trenge dette når du først har kjøpt dette …».

Hos Nille kjører de konkurranse på hvem som er den beste merselgeren – både internt i den enkelte butikk og mellom de ulike avdelingene. Kommersielt så det holder, men hvor samlende det er for det sosiale limet de ansatte imellom, kan opplagt diskuteres. Og det gjør da også Gylver i denne boka.

Å være butikkansatt har ikke spesielt høy status. Denne boka bidrar i sterk grad til å beskrive hvorfor. Blant annet kan vi lese dette: «Butikkansatte blir ofte ansett som å selge tid snarere enn kvalifikasjoner, og den lave yrkesstatusen kan ha sammenheng med det lave utdanningsnivået: I 2008 hadde 87 prosent av ansatte i varehandelen i Norge grunnskole eller videregående som høyeste utdanning, kun elleve prosent hadde bachelor, og to prosent hadde master. Hva mer er, 63 prosent av ansatte med høyere utdanning har en utdanning som ikke er relevant, noe som tyder på at de har gått inn i bransjen ufrivillig. Ikke bare har butikkansatte generelt lav utdanning – de deltar også mindre i kurs og videreutdanning enn ansatte i andre bransjer gjør. For godt voksne butikkansatte kan dette bety at de må stå i butikk livet ut.»

Og om ikke dette var dystert nok, kan vi også lese følgende: «Det fleste har likevel ikke kommet for å bli: Hele 72 prosent av butikkansatte i Norge jobbet deltid i 2012, noe som tyder på at jobben ikke er deres hovedbeskjeftigelse, eller at de av ulike årsaker har en marginal tilknytning til arbeidslivet. Butikkjobber opplever videre det nest høyeste frafallet av alle yrker etter kundeservicejobber, ifølge en Teknisk Ukeblad-artikkel med den maleriske overskriften ‘Her holder de ikke ut’. Høy turnover og høy deltidsprosent tyder på at varehandelen er noe vi faller tilbake på eller sper på med, ikke noe vi drømmer om.»

Alle disse aspektene som framgår av de to ovennevnte sitater har Gylver skrevet informativt om – ja, så informativt at vi mange som har vært innom varehandelen en eller annen gang i livet, burde ha gode muligheter til å kjenne oss igjen. Skjønt, jeg verken håper eller tror at Nille er representativt for hele bransjen. Men det tror jeg heller ikke forfatteren mener. Heldigvis.