JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De fleste veit at Woody Guthrie, født 14. juli 1912 i den lille byen Okemah i staten Oklahoma, var en gudløs, men likevel en gudbenådet visesanger – på amerikansk kalt folksinger. Ikke minst veit Bob Dylan det – Woody Guthrie er hans store musikalske forbilde som Dylan så vidt rakk å hilse på i 1961 da Guthrie lå på sykehuset og bare ble dårligere og dårligere av Huntingtons Disease, en sykdom som tok livet av moren hans allerede i 1930. Sjøl døde Woody i 1967 av samme årsak. Aller mest kjent, i hvert fall i politisk radikale kretser i Norge, er nok Guthrie for sangen «This Land is Your Land» som er noe av det nærmeste vi kommer Internasjonalen på amerikansk – ei låt som også Sveriges Woody Guthrie Mikael Wiehe har gitt svensk språkdrakt.

Men hvor mange veit at i 1947 gjorde Woody Guthrie ferdig manuset til sin eneste roman med tittelen «House of Earth»? Manuset ble liggende upublisert av litt ulike grunner helt fram til feiringen av at det var hundre år siden han ble født. Da ble det fart i sakene, og året etter – 2013 – ble det bok av det.

Hva er så dette for en roman? Jo, en typisk Guthrie-tekst. Klar og tydelig politisk med et personlig utgangspunkt. Han slår an tonen allerede før handlingen starter: «Life’s pretty tough … You’re lucky if you live through it». Skjønt, Guthrie trodde ikke på tilfeldigheter, at verdens begivenheter hvilte på flaks eller uhell. Livet var en kamp mellom menneskelige krefter som sto mot hverandre, men også for mange en kamp med og mot naturens superkrefter. For palmesøndag 14. april 1935 rammet en vanvittig sandstorm byen Pampa i Texas hvor Woody da befant seg. Ut av den hendelsen erkjente han at husene her kunne ikke bygges av tre, det eneste som dugde mot naturkreftene var jordhus. Og de husene kunne fattigfolkene, bøndene med små jordlapper, bygge sjøl. Så slapp de å sette seg i bunnløs gjeld til de store landeierne, og til bankene som skjøt opp som paddehatter i USA på denne tida. Arbeidsfolk og småbønder kunne skape seg sin egen frihet. I romanen beskriver Guthrie dette værharde landskapet på den texanske prærien blant annet sånn: «No place on earth is closer to the sun than these upper flat plains. No spot on the globe is closer to the wind than here on these north panhandle plains. Nowhere could the wind blow the rain any colder than here, nor any harder could the rain ever hope to fall, nor any longer could it stand. None of the world’s winds blows dustier nor drier, no harder day in and day out. Nowhere on the planet do the winds and the sun suck the grass, the leaves, the cattle, sheep, hogs, chickens, dogs, cats, people any drier. Nowhere could the winters blow any icier, the blizzards howl any lonesomer, nor the smoke from ranch house chimneys get whipped out anye quicker, nowhere could the icicles hang down any loner, or could the whole world freeze in two minutes any glassier.»

Dette er bakteppe for en roman som litt grovt og forenklet sagt er en blanding av Hamsuns «Markens grøde» og John Steinbecks «Vredens druer». Vi møter Tike og Ella May Hamlin i et heftig første kapittel der erotikken er så dampende at en oversetter til for eksempel norsk skulle fått en del å bryne seg mot – ja, det spekuleres til og med i utgivernes forord til romanen om at dette innledende kapitlet beskriver seksualakten så sterkt og realistisk at det ble altfor brutalt for et puritansk amerikansk publikum – og manuset derfor ble liggende urørt i årtier. Uansett, Guthrie kan sin dramaturgi – han innfører ikke en pistol i første akt uten at det avfyres et skudd i siste. Ella May blir sjølsagt gravid, siste kapittel er viet hennes fødsel – heftig beskrevet av forfatteren det også. Det kan gå ei kule varmt mellom de to ektefellene - av og til slås jeg av eksteskapsscener som bare fins i amerikanske dramaklassikere som "En sporvogn til begjær" og "Hvem er redd for Virginia Wolf". Mellom disse ytterpunktene ligger det politiske budskapet, her får vi servert Guthries «sosialistiske boligpolitikk». Aldri ovenfra og ned, aldri belærende – men ofte morsomt beskrevet og sett fra de berørtes perspektiv. Ella May tviler en del på ektemannens planer om jordhus, men avviser ikke ideen. Og huset er sjøl både bokstavelig ment og en metafor.

Romanen er språklig sett full av lydbilder og hyppige gjentagelser som skaper en nesten musikalsk rytme og sound – en folksingwriter verdig. At det ikke ble flere romaner fra Woody Guthries kreative landskap er bare å beklage.