JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg vil tror at de aller fleste av oss som har levd noen år for en 20-30 år siden aldri ville ha drømt om den digitale utviklingen som våre samfunn har gjennomlevd disse årene. Verken den digitale utbredelsen eller tempoet på denne var det mulig å forutse for bare ganske kort tid siden. I dag fins det mennesker som sliter med å leve analoge liv.

I sin nye, og første, bok «Digital revolusjon» skriver statsviter Hilde Nagel blant annet følgende: «Så godt som alle norske barn over ti år har sin egen mobiltelefon, og barn mellom ni og femten år bruker i snitt to timer på internett hver dag. En av fire nordmenn føler at de må sjekke telefonen hele tiden, og de opplever at de blir distrahert av den. En av fem nordmenn under 30 år bruker mobilen mellom fem og åtte timer daglig, ifølge en undersøkelse Kantar TNS gjennomførte for Statnett i 2019. I løpet av et år skulle det bli minst 1825 timer, det vil si 76 dager. Over to av årets tolv måneder går dermed med til å være på mobilen.»

Dette er sjølsagt et skremmende bilde. Bør vi ha det sånn?

Akkurat det spørsmålet svarer vel ikke Nagel på i boka, det er heller ikke hennes hovedanliggende. Riktig nok risser hun opp utviklingen fra internettets spede begynnelse til våre dagers allestedsnærværelse av finurlig teknologi og fargerike duppeditter, men eksistensen av dette er det kanskje verken ønskelig eller mulig å gjøre stort med. At dette er avhengighetsskapende er vel hevet over enhver tvil, men er denne avhengigheten skadelig? Og er den farlig?

Boka «Digital revolusjon» er ikke ei moralistisk bok som ber oss slå av mobilen og være mye mer ute i skog og mark. Det kan godt hende forfatteren sånn på privaten mener vi bør gjøre akkurat dette, men det holder hun i så fall for seg sjøl. Og bra er det. Pekefingre fins det nok av i disse dager.

Det Nagel er mer opptatt er de to viktigste ordene i bokas undertittel: Makt og frihet. For den eventyrlige digitale utviklingen som våre vestlige samfunn har opplevd har gitt eierne av de enorme mengder med datainformasjon av likt og ulikt en makt som nesten er ufattelig. Og denne makten kan bli livsfarlig hvis den kommer på avveie. Og den handler om deg og meg, den angår oss alle.

For ikke er det bare sånn at dagens tilgjengelige digitale verktøy overvåker Ola og Kari, Kong Salomon og Jørgen Hattemaker, på en formidabel og skremmende måte – vi styres også av algoritmer, koder og mønstre som ingen av oss har oversikt eller kontroll over. Og hva skjer da? Jo, vi mister vår frihet. Vi styres av andre. Og lite eller ingenting blir privat eller personlig. Livet blir automatisk. Det lever på samlebånd.

Teknologi er spennende, det syns de fleste – men teknologien er i ferd med å ta kontrollen over våre liv. Og de som kontrollerer teknologien, teknologiselskaper som Google, Facebook, Amazon og Tik Tok, blir de nye makthavere og moguler. Hva skjer den dagen de gjør noe annet, noe mer, enn bare å registrere våre spor? Hvor vi har vært, hvem vi liker og misliker – ja, hvem vi er?

Nagel mener altså at den digitale revolusjonen ikke er bare negativ, men den har tatt makten og friheten fra oss. Dermed blir spørsmålet hvordan vi skal ta makten og friheten tilbake. Det er dette spørsmålet som er bokas egentlige anliggende. Dessuten er hun opptatt av at den digitale kunnskapen nok er noe skjevt fordelt. Hun skriver for eksempel dette: «I dag er muligheten til å ha noen å gå til med dataproblemer også ekstremt ulikt fordelt i befolkningen. Jeg kan ringe mine IKT-folk på jobben om det er noe jeg lurer på. En som står utenfor arbeidslivet, har derimot ofte ingen å henvende seg til, utenom et familiemedlem eller en tilfeldig kursholder på biblioteket eller seniorsenteret. Generelt er jeg overrasket over at myndighetene ikke har rettet mer av sin oppmerksomhet mot hva slags virkninger de digitale løsningene har for folk som bruker dem.»

Og her nærmer hun seg poenget, Nagel vil demokratisere denne prosessen, demokratisere digitaliseringen. Dataregistrene må være under offentlig kontroll og eie – informasjon av vital betydning må aldri komme på avveie. For under demokratisk kontroll kan dette deles – ja, da er det også et framskritt.

Og mot slutten trekker hun fram kaninen av hatten, det mange på den politiske venstresiden i Norge ser på som en av Nordens fremste eksportvarer: Den nordiske modellen. Trepartssamarbeidet mellom arbeidslivets to parter pluss myndighetene bør kunne få dette inn i ryddige og demokratiske former. Akkurat som lønnsdannelsen og en del andre livsviktige samfunnsutfordringer.

At politikerne bør på banen her som på så mange andre områder, er det mulig å være enig i. Hvor lett det vil være å styre dette, ta kontroll og legge rammer på den teknologiske utviklingen er imidlertid et stort og vanskelig spørsmål. Motparten er blant verdens mektigste og rikeste mennesker. Kapitalismens utvikling har vel til fulle vist oss at dette er folk som ikke legger seg flate og kaster våpnene for et godt ord. Her som ellers er det pengene som rår.

«Digital revolusjon» er ei viktig og tankevekkende bok. Men det er altså paradoksalt nok ei bok som inneholder informasjon på en plattform som kanskje er døende. For færre og færre leser dessverre bøker, mens flere og flere surfer rundt på digitale duppeditter og legger igjen sporene sine der. Kan vi forvente – ja, håpe – at disse et lite øyeblikk titter opp fra de smarte mobilene sine og begynner å orientere seg i analoge medier?