JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

En liten tur på kino nå i pandemiens tid? Kinoene er åpne, i hvert fall i Oslo. Da kan Sovekupé nr 6, en finsk film med i all hovedsak russisk tale, anbefales. Dette er en skikkelig togmovie, om et sånt begrep tillates. Regi Juho Kuosmanen, hans andre film og basert på en roman med samme navn fra 2011 av forfatteren Rosa Liksom (Anni Ylivaara er hennes egentlig fiske navn).

Det hele starter på en fest i en leilighet i Moskva. Der treffer vi en av filmens to hovedpersoner, arkeologistudenten Laura som er finsk og kjæresten til verten i leiligheten Irina. Laura skal dagen etter sette seg på toget og dra til Murmansk der det fins noen helleristninger som hun absolutt vil se. Planen var at Irina skulle vært med, men sånn ble det ikke.

Dette er en prisbelønt film. Den vant Grand Prix ved Cannesfestivalen, er på kortlista til en Oscar-nominasjon i kategorien beste internasjonale film og er i tillegg nominert til Golden Globes.

Laura har fått billett i sovekupé 6, det er nemlig langt til Murmansk, toget går sakte og har innlagt mange og lange stopp. Kupeen må hun imidlertid dele med en russisk mann på noenlunde hennes egen alder. Han blir raskt full som bare russere kan, han oppfører seg i det hele tatt temmelig ufyselig og ekkelt. Dette tegner til å bli en film som er alt annet enn feelgood. Russeren heter for øvrig Ljoha og er gruvearbeider. Han er så ufordragelig i starten at Laura må flykte ut av kupeen for å få litt pusterom. Det er vel ikke helt vanlig i Norge å plassere to mennesker av ulikt kjønn i samme sovekupé heller, men her ser dét ikke ut til å være regelen.

Det mest overraskende er imidlertid at Ljoha ikke er så håpløs som førsteinntrykket skulle tilsi, han er et menneske med vanlig følelser – ja, om formen kan være litt rå og brutal, er innsiden varm og hensynsfull. Etter hvert oppdager Laura også dette, de snakker stadig bedre og bedre sammen – det blir nesten en vanlig kjærlighetsfilm ut av det hele. Men bare nesten.

Sjølsagt er forholdet mellom de to det som bærer filmen, for øvrig flott spilt av Seidi Haarla og Yuriy Borisov.

Reisen til Murmansk, stort sett opplevd gjennom og på toget, er en fascinerende filmopplevelse. Sikkert mest for togentusiaster, men du skal være en ganske reisetrøtt type – og hvem er det i disse tider – for ikke å sette pris på denne turen. Vi er en gang på 1990-tallet, landskapet er karrig og spartansk – noen vil sikkert si typisk russisk. Her drikkes det te fra samovar, hjemmebrent og vodka i store mengder. De reisende gjør et stopp i byen

Petrozavodsk som jeg ærlig innrømmer at jeg aldri hadde hørt om før, men byen er helt sikkert verdt et besøk.

Den mest fornøyelige scenen er kanskje da Laura og Ljoha skal feire at de har funnet tonen i togets restaurantvogn og det viser seg at den stort sett er tom for spiselig mat og drikke. Bare en gretten kelner sprader rundt med et tørkle over armen.

Mulig denne filmen for noen bare underbygger fordommer om at alt som er russisk fortoner seg trist, grått og hardt. Ikke la det skygge for et kinobesøk nå da så mye annen kultur er radert bort. Du kommer neppe til å angre. For dette er en lekkerbisken av en film, om noen spør meg.