JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I vår, noen få måneder før årets fotball-VM, konkurrerte forlagene om å utgi bøker om Brasil. Som kjent var det der mesterskapet gikk av stabelen i juni-juli, og behovet for å vite mer om dette landet syntes umettelig. VM er over, men om to år skal Rio de Janeiro arrangere sommerolympiade, så bøkene går ikke så raskt ut på dato.

En av brasilbøkene er skrevet av samfunnsgeograf og ekspert Torkjell Eira. Den handler ikke bare om fotball, samba og karneval – de tre mest typiske kjennetegnene ved dette landet, men også om politikk og miljøvern. Og inneholder minst et nyskapende begrep: Etterdiktaturgenerasjonen. For landet var en gang et diktatur, styrt av militæret, først de seinere år kan vi snakke om et demokrati sjøl om fattigdommen er stor og ulikheten mellom fattig og rik blant verdens største. Men ifølge Leira, som med en stor kjærlighet skriver om landet han har fortapt seg i siden han var der som utvekslingsstudent på 1990-tallet, går det framover med landet. På de aller fleste områder. Landet har i dag en sterk økonomi, handler så det suser med en stormakt som Kina – ja, er kort sagt et land vi må regne med. Og et land stadig flere nordmenn velger å reise til på ferie eller for å etablere forretninger i.

Brasil er ingen latin amerikansk bagatell som bare kan spille fotball. Landet dekker halvparten av arealet i Sør-Amerika, har halvparten av befolkningen (om lag 200 millioner mennesker) og står for nærmere 60 prosent av all økonomisk aktivitet. Brasil er Sør-Amerikas storebror.

At Leira kan mye om landet hersker det ingen tvil om. Boka er innom det meste. Og det er kanskje også dens største svakhet. Det blir for mye litt om alt. Dessuten kunne en del gjentagelser av fakta vært luket bort. Både forfatterens sympatier for den sosialistiske president Lula og hans sterke engasjement i bevaringen av regnskogen i Amazonas kommer tydelig fram. Det er bare sjarmerende – ja, jeg kunne tenkt meg at han kanskje tok enda sterkere stilling. Faktakunnskapen i boka er presentert med en tilnærmet skråsikkerhet, men de mer subjektive elementene, samfunnsanalysen og de politiske konsekvensene er tonet mer ned.

Brasil består av 27 delstater, forfatteren har vært i dem alle. Dette prøver han også å formidle til leserne. Det føles nesten som å se Brasil, et land jeg aldri har vært i, fra pilotplassen på et fly eller helikopter. Vi dukker ned av og til da forfatteren skildrer intervjuer med konkrete personer han har møtt, men stiger så ganske raskt til værs igjen. Muligens er det mer å hente ved å følge bloggen hans www.brasileira.no

Sjøl med dette overordnede blikket, er dette også en bok i sjangeren reisedokumentar. Forfatteren er synlig og tydelig til stede i teksten. Noen ganger fungerer det fint og naturlig, andre ganger blir det mer påtrengende og forstyrrende.

Om det ikke er noe glansbilde Leira presenterer, er det en grunnleggende positiv og optimistisk tone her. Han tror på landets framtid. Økonomien vokser, fattigdommen er halvert, de har fått en kvinnelig president og avskogingen av Amazonas er ikke så ille som den har vært tidligere. Rasisme, vold og korrupsjon eksisterer – men hvor gjør den egentlig ikke det? Og Brasil har funnet rikelig med olje.

Leiras bok må til tross for en del svakheter absolutt tas på alvor. Det samme må Brasil som antagelig bare blir bedre og bedre. Unntatt til å spille fotball.