JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tittelen på denne artikkelsamlingen er hentet fra Olof Palme, men er om ikke malplassert, så noe merkelig. For denne boka er langt på vei et festskrift til eget parti, og kan det være nødvendig å begrunne akkurat dette? De ulike artikkelforfatterne – det er 23 av dem – får gjennom dette «derfor» anledning til å streife innom mange av Arbeiderpartiets kjerneverdier som fellesskap, solidaritet og alle skal med – for å nevne noen, men veit ikke menigheten dette allerede? Eller er boka ment for andre enn kjernetroppene rundt Youngstorget?

Det sosialdemokratiet i Norge har fått til er det all grunn til å ha respekt for. Mange av de verdiene de har hatt med seg helt fra grunnleggelsen av Arbeiderpartiet i Arendal i 1887 er bærebjelker i byggingen av Norge som velferdsstat. Det er helt sikkert mye god egenmedisin å gjenta dette innad, og gjerne repetere dette for alle som vil og kan høre. Og flere av artikkelforfatterne i denne samlingen trekker også arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen med seg på reisen. Skjønt, det er verdt å minne om for de med noe manglende historiekunnskaper at arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen er mye mer enn Arbeiderpartiet. Det har en del sosialdemokrater lett for å glemme i sin iver etter å fortelle oss andre «hvem som bygde landet». Samtidig er det vel også en måte å distansere seg fra særlig politiske partiet på høyresiden som ofte har vært ute etter å stjæle Arbeiderpartiets klær mens de har vært ute og badet – altså utenfor regjeringskontorene.

John Trygve Tollefsen skriver helt på slutten av sin artikkel som blant annet handler om hvor stort Arbeiderpartiet skal og bør være: «Snur Norge, endrer gjerne også Arbeiderpartiet kurs. Men endrer du Arbeiderpartiet, er også sannsynligheten stor for at du endrer Norge.» Dette er store ord – ja, de forekommer meg nesten litt pompøse. Og representerer vel nærmest et slagord for den mer «religiøse» fraksjonen av partiet. Dessuten besvarer vel ordene neppe bokas baksidespørsmål: «Hvilken rolle har sosialdemokratiet i 2020-årene?»

Nei, da har jeg mer sansen for samtalen mellom Ina Libak, tidligere AUF-leder og den førti år eldre stortingsrepresentant (og tidligere partisekretær) Martin Kolberg. Her møter vi litt reflekterende sjølkritikk, her møter vi også noen vyer for framtida. Det er riktig nok stø kurs – og hvorfor skulle det ikke være det? – men likevel. Særlig merket jeg meg denne frasen fra Kolberg: «Sosialdemokratiet er bare sterkt hvis vi vet hva vi skal bruke makten til» - en setning som også gjør så grundig inntrykk på partileder Jonas Gahr Støre at han gjentar den i bokas epilog. Utfordringen både for partiet og Kolberg er vel bare at denne setningen også bekrefter hvorfor partiet ikke er så veldig sterkt i dag – eller i hvert langt svakere enn de har vært i sine stormaktstider rett etter andre verdenskrig.

På den andre sida er det heller ingen grunn til å svartmale ståa mer enn nødvendig. I de aller fleste landene i Europa, om vi holder Norden utenfor, er sosialdemokratiet redusert til det vårt hjemlige parti Fremskrittspartiet kaller «tullepartier». Hos oss kniver tross alt Arbeiderpartiet fortsatt om å være landets største. Men det er interessant at Arbeiderpartiets politiske målsetninger og de fine ordene om solidaritet, likestilling, fellesskap og frihet deles av de aller fleste andre politiske partier også – ja, av de fleste nordmenn uansett politiske sympatier. Det er imidlertid veien dit, virkemidlene, det ofte blir en del ordgyteri om.

Og i den sammenhengen kan det igjen være verdt å minne om Olof Palmes bevingede ord: Politikk er å ville! Du må altså ikke bare vite hva du vil gjøre, men gjøre det også.

Det hevdes på baksideteksten av denne boka at den er skrevet i ei tid der ulikhetene mellom folk øker, flere står utenfor arbeidslivet, klimautslippene ikke går raskt nok ned og vi ser stadig flere innslag av privatisering av velferdstjenestene. Denne beskrivelsen er det sjølsagt mulig å være uenig i, men jeg er det ikke. Det jeg imidlertid ikke er enig i er at denne boka viser oss veien ut av denne bekymringsfulle utviklingen. For meg er det nemlig i så måte ikke nok på 23 ulike måter å beskrive hvorfor man er sosialdemokrat. Og de siste måneders meningsmålinger viser vel også at jeg ikke er den eneste som mener akkurat dette. Politikk er ikke et trosspørsmål, politikk er mye alvorligere enn som så. Det visste i hvert fall sosialdemokraten Olof Palme.