JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Praksis foran prat

Boye Ullmann:
Håndbok for tillitsvalgte
Håndslag Forlag 2023

Håndslag Forlag

jan.erik@lomedia.no

Det mangler ikke på håndbøker for tillitsvalgte om hvordan de skal skjøtte vervet sitt. Klassikeren er, om den ikke nødvendigvis er den beste, fortsatt Einar Gerhardsens «Tillitsmannen» som første gang kom ut i 1931, og seinere har kommet i mange nye utgaver. I fjor ga Jonas Bals og Helga Pedersen ut ei håndbok i organisasjonsarbeid som på mange måter bar tradisjonen fra Gerhardsen videre. Men den var også ei bok tilpasset vår egen tid. Nå har også Boye Ullmann (født i 1954) gitt ut boka «Håndbok for tillitsvalgte» som har om lag det samme fysiske formatet og sideantallet som de to nevnte håndbøkene. De tre bøkene har også det til felles at de aldri lar oss lesere være i tvil om hvor viktig det er å være fagorganisert og påta seg tillitsverv. Fagbevegelsen overlever ikke uten tillitsvalgte – og helst aktive og kunnskapsrike sådanne. Skjønt, på Gerhardsens tid var dette så sjølsagt – i hvert fall i det miljøet han vanket – at han ikke trengte å nevne det eksplisitt. I dag er vi ikke helt der, både Bals/Pedersen og Ullmann ser seg nødt til å argumentere for hvor viktig fagbevegelsen er. Og gjøre som de fleste av oss: Lene oss tungt på Stig Holmås’ mer og mer berømte dikt til sine barn. Uten fagbevegelsen hadde vi ingenting!

Men det hadde vel neppe vært nødvendig for Ullmann å gi ut denne boka om den kun var en repetisjon av sine to forgjengere. Og det er den da heller ikke.

Ullmanns bok består av ni kapitler. Fire av dem handler om kamp: Kamp mot innleie, kamp for faste ansettelser, kampen mot sosial dumping og kamp for egen arbeidsplass. Ullmann har altså i skrift en noe mer stridbar inngang til sitt stoff. Derfor et par ord om forfatteren.

Han har vært tillitsvalgt siden tidlig på 1980-tallet. Siden da har han hatt mange verv i Fellesforbundet, er/vært aktiv i Nei til EU og i partiet Rødt – nå er han organisasjonsarbeider i Bygningsarbeidernes fagforening i Oslo. Og dessuten en av drivkreftene bak arbeidet til Industriaksjonen. Ullmann tilhører også en liten eksklusiv gjeng i fagbevegelsen som like ofte deltar i aksjoner, demonstrasjoner og diverse politiske markeringer der du må være fysisk til stede. Han er like sjølsagt med på møter og holder appeller, nær sagt hvor det måtte være. Kort sagt er han allestedsnærværende i fagbevegelsens tjeneste. Til de aller flestes glede, men av og til også til noen fås irritasjon.

At denne boka derfor har blitt langt mer enn ei kokebok i hvordan du skal arrangere medlems- og årsmøter, er derfor ikke særlig overraskende. Dermed er det sjølsagt lov å stille spørsmålet om hvor mye «håndbok» dette egentlig er, kanskje er den mer et manifest og et politisk essay? Skjønt, rett skal være rett – Ullmann gir i boka en mengde råd om hva du må passe på som tillitsvalgt. Han legger sterk vekt på hvor viktig det er å skaffe seg kunnskap, mer eller mindre om alt mulig. Ikke bare om arbeidslivets sentrale lov- og regelverk, men også dette sjølsagt. Dessuten uthever han hvor viktig begrepet «tillit» er. Uten tillit er en tillitsvalgt verdt svært lite, og tillit må du gjøre deg fortjent til. En understrekning av dette, og alt hva det innebærer, er nyttig. Og tåler stadig å bli gjentatt.

At Ullmann er et vaskeekte politisk menneske kommer også tydelig fram i denne boka. Han gir mange eksempler på hvor viktig den norske modellen er for partene i arbeidslivet. Og viser fram hvor ille det kan gå i andre land der denne modellen er fremmed tankegods. Likevel svelger ikke Ullmann nødvendigvis denne modellen med hud og hår. Hans blikk på arbeidsgiverne er ikke helt i samsvar med tradisjonelt sosialdemokratisk tankegods anno 2023. Ullmann er nærmest prinsipielt skeptisk til arbeidsgivernes perspektiv – kanskje særlig i lønnskampen. Han trekker fram at det er kommet inn nye toner etter mønster av amerikansk HR. Det er etter Ullmanns mening kanskje mer enn noensinne viktig å være på vakt for, dette er jobben til fagbevegelsens tillitsvalgte. Fagbevegelsen er som kjent ingen søndagsskole. Ullmann viser dette med eksempler også.

Han argumenter sterkt for hvor viktig LO er – ja, han kaller LO-medlemskap for en strålende investering, Blant annet skriver han dette: «Fagbevegelsen er ikke først og fremst en serviceorganisasjon som betjener deg når du har problemer. Nei, fagbevegelsen er en medlemsorganisasjon du kan være med å forme. Gjennom medlemskapet blir du en del av en klubb med kollegaene dine, en fagforening, et forbund og en hovedorganisasjon som LO.» Den gir deg altså også et unikt kameratskap og fellesskap.

Men han kjøper ikke alt fra LO heller. Og skriver videre: «En del mener at LO er for tett knyttet til Arbeiderpartiet. Men i fagbevegelsens daglige liv, spiller støtten til Arbeiderpartiet liten rolle. Det har også vist seg at det er kvalitetsforskjell på en rødgrønn regjering og en blåblå. Uansett er det bare et sted der en kan påvirke LOs forhold til Arbeiderpartiet – og det er innafor.» Akkurat dette sitatet er kanskje Boye Ullmann i essens.

Et annet perspektiv som Ullmann kanskje dyrker sterkere enn en del andre er hvor mye vekt han legger på det nederste trinnet i fagbevegelsens organisering, klubbene på den enkelte arbeidsplass. Det er her grunnlaget legges, ikke bare den formelle – men det er også her kunnskap, både teoretisk og praktisk, læres og sementeres.

Ullmann skriver også om et par aksjoner som fagbevegelsen har deltatt på gjennom tidene – som Tollpost-streiken i 1992 og streiken på SAS-hotellet året etter. Dette for å understreke poenger han brenner for. I denne sammenheng savner jeg noen linjer om havnearbeiderstreiken i 2014 og årene der omkring – kanskje særlig aksjonen mot streikebryterne foran Hurtigruta ved havna i Tromsø. Den endte med at politiet måtte bære bort 41 aksjonister som hadde lenket seg fast i hverandre. De havnet alle i fengsel, samtlige fikk bøter. En av disse var Boye Ullmann. Dette er ikke skjønnlitteratur, jeg har bilder av det! Den aksjonen og noen andre rundt havnearbeiderstreiken sto ikke hele LO-bevegelsen bak, men Ullmann viste i hvert fall at liv og lære henger sammen, at er du tillitsvalgt og tror på ditt standpunkt, så koster det. Det var en lærdom om tillit, mot og et håndslag for andre enn seg sjøl. Også helt nødvendig å lære for en tillitsvalgt.

Litt malurt i begeret til slutt: Kommaregler er ikke Bøye Ullmanns sterkeste side, men kan læres de også. Kanskje ikke det aller viktigste verktøyet som en tillitsvalgt trenger, men som forfatter er det ikke så dumt å tilegne seg denne kunnskapen.     

Annonse
Annonse