JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jaqcues Audiard heter en fransk filmregissør som blant annet har skapt filmen «Profeten», en svært sterk fengselsfilm. Hans siste epos som går på norske kinoer nå: Paris – En kjærlighetshistorie, er ikke fullt så knallhard. Skjønt, sterke virkemidler har denne regissøren tydeligvis sansen for – i den grad ganske heftige sex- og nakenscener kan kalles det i 2022.

Vi er som filmtittelen indikerer i Paris, vi møter Emilie som har kinesisk opphav og bor i sin bestemors leilighet i 13. distrikt, et sted litt utenfor sentrum preget av noen massive høyblokker – Les Olympiades. Hun har dårlig råd, forsøker å livnære seg på flere, men midlertidige, jobber – hun er midt i det vi nok forbinder med det moderne ordet prekariatet. Hun er på leting etter seg sjøl, etter mening med sitt unge liv – hun er rastløs og søkende. Seksuelt er hun dessuten relativt frigjort. Og hun trenger en leieboer til ett av leilighetens rom. Dermed dukker Camille opp, som ikke er ei jente, men en mann. Det må gå som det går, de havner raskt i køya. Men Camille, som egentlig er student og jobber med en doktorgrad, vil ikke ha et forhold nå. Det får Emilie først vite etter at hun har rukket å bli skikkelig forelsket i ham. Det skjærer seg. Og Camille treffer andre, blant annet den tidligere eiendomsmekleren Nora som kommer til Paris fra et turbulent liv i Bourdeaux. Nora vil studere juss, men det går ikke helt som hun hadde planlagt da hun på en studentfest ender opp med å bli forvekslet med en annen. Det er vel ingen stor overraskelse at disse tre menneskenes liv veves inn i hverandre, og de klassiske følelser i et trekantforhold aktiviseres. Alle har de sjølsagt en historie de bærer på, en dement bestemor, en stammende søster og en familiær hemmelighet

Hva er det denne filmen tematiserer? Kjærligheten i vår tid kanskje, flyktigheten, mangelen på forpliktelser – og hvis vi skal se litt politisk på det: Et samfunn som har lite plass til det inkluderende, til kollektivet – til deg og meg. Sammen. Det er kun survival of the fittest, som gjelder.

Det er gode skuespillerprestasjoner i denne filmen som går i svart-hvitt, noe som kler handling og miljø svært godt. For vi er aldri innom turistparis, vi holder oss hele tida til det Paris svært få mennesker kjenner, men hvor de virkelige menneskene lever. De som sliter hver eneste dag for å finne seg nye midlertidige jobber, et liv å leve av og et liv å leve for.