JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en roman som til fulle viser at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, og vice versa – nei, det motsatte av begge de nevnte sterke pasjonene er likegyldighet. Romanen «Sommeren mamma hadde grønne øyne» handler definitivt ikke om likegyldighet.

Tatiana Tibuleac er født i republikken Moldavia, men har bodd et drøyt tiår i Paris. «Sommeren mamma hadde grønne øyne» er hennes første roman.

Den åpner som et språklig fyrverkeri. Jeg-fortelleren Aleksy hudfletter sine skilte foreldre. Han bor sammen med sin mor på et tidspunkt, men det språket han bruker for å karakterisere henne står knapt i noen ordbok. Det er hjerteskjærende og vondt. Er det mulig å hate sin mor så sterkt? Faren, ja – som stakk av fra familien, har funnet seg ei ny dame – sånt skjer – det er forståelig at han ikke er Aleksys favoritt, men hva har mora hans gjort ham?

Mye av denne teksten består av erindringer fra et levd liv, Aleksys liv. På nåtidsplanet, hvor vi er ganske sjelden, sitter han i rullestol etter at han har vært gjennom en ulykke, han er kunstmaler med litt varierende suksess. Det hele dreier seg på fortellerplanet om hvordan han kom dit. Dermed rulles historien opp. På oppdrag fra hans psykiater. Om en betent barndom, ispedd en del alkohol, ei søster som dør ung og en del andre pussige figurer som knapt tåler dagens lys.

Vendepunktet skjer den sommeren mora med de grønne, vakre øynene forteller ham at hun har fått kreft og snart skal dø. Da slår det hele om, Aleksy hater henne ikke mer – snarere tvert om. Det som tidligere var svart og rå humor, blir nå kjærlige, ømme og forståelsesfulle ord. Aleksy går gjennom en total metamorfose, han ser verden med et helt annet perspektiv. Han viser omsorg med sin mor, ja han forelsker seg til og med – en helt umulig tanke for bare noen dager siden. Han tilgir, han lar kjærligheten være det største av alt, han åpner opp for livets lysere sider. Hele omvendingen er bemerkelsesverdig, men likevel et stort lys i mørket. For noen lys tekst er dette jo ikke uansett, men den gir håp om at livet også har andre nyanser, at livet er mer en svart depressiv natt.

Romanen er skrevet originalt på rumensk. Det er sjelden vare i den norske litterære andedammen. Hvis det er mer av denne kvaliteten som skrives på rumensk, er det bare å håpe på flere tekster. Landet venter fortsatt på sin første nobelpris i litteratur, men hvem vet hva framtida vil bringe. Ikke at Tibuleac er en opplagt kandidat, men hun har likevel all ære av sin debut.