JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Tre og et halvt år etter hans død 14. april 2018 kom biografien med den treffende tittelen «En folkets helt» - boka om Jon Michelets turbulente liv, et liv de fleste av oss elsker å lese om så lenge vi sjøl står på en armlengdes avstand, så lenge vi bare er betraktere. Og for eksempel ikke er ektefelle eller i nær slekt.

Men aller først et par setninger om forfatteren, biografen Mímir Kristjánsson, en fyr som nylig ble valgt inn på Stortinget for partiet Rødt og som virker å ha like mye testosteron og baller i lufta som den han her skriver om. Hva enkelte mennesker rekker over sine i korte liv, og Kristjánsson har så vidt startet, er bemerkelsesverdig.

Mytene om Jon M er mange. I denne boka blir de fleste av disse bekreftet, det er kanskje bokas største overraskelse. Han var jo sånn! Mener biografen.

Skoleflink, men sta – ja, så egenrådig at han til slutt stakk til sjøs. Ikke så veldig uvanlig for unge gutter født i 1944, Kjartan Fløgstad gjorde det samme, men likevel et faktum som skulle prege resten av Jon Ms liv. Og et sjømannsliv med dyrekjøpte erfaringer som helt mot slutten av hans liv også skulle gi ham den offentlige hederen han virkelig fortjente: Krigsseilerbøkene om skogsmatrosen Halvor Skramstad, seksbindsverket «En sjøens helt» som ble Michelets litterære triumf etter mye motgang, etter mye slit og fortvilelse, inkludert skrivende mennesker verste mareritt: Skrivesperra. Michelet hadde, ifølge biografen, ikke så stor sjøltillit som ryktene kanskje har villet ha det til – det bodde en myk mann inne i Jon M også – men veldig langt inne. Han er neppe sett med verken fotformsko eller tøfler, men en rød slåbrok skulle han visst være innehaver av.

Jon M ble til slutt styrmann, men mønstra likevel av til slutt og kastet seg på journalistikken. Årene i Nordlys, Tromsøs stolte dagsavis, er herlig å lese om. Michelet hadde på denne tida ikke bare rukket å rendyrke sin egenrådighet, han var blitt politisk radikal – ja, revolusjonær også. Det passet dårlig i ei sosialdemokratisk avis på 1970-tallet, noe Jon M ga faen i. Det endte sjølsagt med et redaktøren vant, de vinner jo alltid, og raddisen med de mørke krøllene og skjegget fikk fyken. Det likte Jon M dårlig, ja motbør av denne typen var ikke det han taklet best. Her var han som de fleste av oss, likte ros bedre enn ris. Temperamentsfull som han også var kunne det gå ei skikkelig kule varmt da livet buttet imot, da resten av verden ikke helt forsto hvor genial han var. Ifølge biografen var det stort sett bare døde gjenstander som møbler og andre rekvisitter som ble slengt veggimellom, men at han var i stand til å hisse seg opp fra null til 100 på svært kort tid, skal det foreligge mye dokumentasjon på.

Sjøl møtte jeg Jon M bare to ganger. Første gangen gjorde jeg mitt beste for å provosere vettet av ham – uten å lykkes, andre gangen hjemme i hans hus Gimle på Larkollen var det bare fryd og gammen der vi begge var skjønt enige om at krigsseilerne, det er helter det!

Etter debuten med «Den drukner ei som henges skal», en kriminalroman, var løpet for Jon M lagt – det var forfatter han var, eller eventuelt skulle bli. Mye av denne biografien handler derfor om forfatterskapet. Men akkurat som biografen var Jon M politisk plassert på den ytterste nakne ø – på venstresiden, og det gjennomsyrer hele hans liv og virke. Og som politiker – i hvert fall lokalt – ble han også en ganske populær mann, alltid kumulert framover på valglistene.

Da var det verre med hans fem år som redaktør av Klassekampen, der kom han inn, headhuntet av Tron Øgrim, de fleste AKP-eres gudfar, mens det blåste full storm, det var krig mellom eierne og en del av de ansatte – at han klarte å redde KK-skuta inn i smult farvann er nesten en gåte i seg sjøl. Kristjánsson antyder vel at dette ikke hadde gått uten solid sjømannskunnskaper. At admiralen klarte å føre KK gjennom mytteriet har nok forundret mange. Men så var han tydeligvis ganske mør og utslitt da han mønstra av fra redaktørkrakken i 2002 også.

Jon Ms år i Afrika, der han etter hvert kjedet vettet av seg, er også med i boka. Det samme er diverse damehistorier og en del annen rølp. Og ikke minst fotballinteressen og skrivesamarbeidet med kompisen Dag Solstad.

Siste del av boka er viet hans sykdom. Først hjerteproblemer med tilhørende operasjon, så prostatakreft – en sykdom som slett ikke alle dør av, men en del dør med. Jon M ble alvorlig sjuk – ja, dødssjuk, da han skrev på slutten av krigsseilerromanen. At han klarte å fullføre denne mer eller mindre i stabilt sideleie er også en folkets helt verdig, men det har vi også lest en del om andre steder.

Kristjánsson fører i denne biografien et språk som er konkret, muntlig, jordnært – lite akademisk. Det kler ikke bare Jon Ms eget språk, men også hans mangfoldige og usnobbete liv.

Noe av kildebruken – og belegget – i denne boka kan diskuteres. I så sympatiske biografier som denne må det være lov å etterspørre noen flere motstemmer, ikke bare nevne at Michelet og Solstad (eller Tron Øgrim) ikke snakket sammen på en stund, men at det hele gikk over. At det også er en svært nær politisk enighet mellom biografen og den biograferte (begge medlemmer i Rødt), er det også mulig å problematisere.

Hvis det skal være noe annet vesentlig å utsette på denne boka, må det være slutten. Det er mulig å få øye på at det her har gått litt fort, at det er tatt noen korte innersvinger – kanskje for å bli ferdig i tide? I hvert fall skulle jeg gjerne lest mer om ateisten Jon Ms siste tid, om hvordan han gikk døden i møte.