JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I denne romanen med tittelen «Tøyenparken» møter vi en jeg-forteller med samme navn som forfatteren, en forteller som også er forfatter, som økonomisk sett lever i et sterkt avhengighetsforhold til sin kone som han har en 12 år gammel sønn med, en sønn han forguder. En forteller som stadig vekk forelsker seg i kvinner han ser og møter, pluss en del han tidligere har møtt. Det går raskt fram at dette er såkalt virkelighetslitteratur på det aller tetteste – ja, litteratur som til og med får Karl Ove Knausgårds kontroversielle «Min kamp» til å blekne. For der Knausgård tross alt og i all hovedsak skrev om seg sjøl i preteritum – i fortid – går Aasvik nærmere enn som så: Han er helt dagsaktuell, han skildrer sitt liv i presens. Dag for dag. Riktig nok med en god del betraktninger om sitt opphav, som Knausgård: Foreldrene skal med! Interessant nok kaller fortelleren dette ikke virkelighetslitteratur, men «såkalt personlig prosa».

Men er det en roman? En del vil neppe akseptere det, men ja – det er en roman. Ikke fordi det står trykket på bokas forside, men primært fordi det er en fiksjonalisert fortelling om et liv. Eventuelt flere liv. At det dukker opp personer her som med navns nevnelse også eksisterer i det virkelige livet – eller eksisterte – gjør ikke fortellingen til noe annet enn i en roman. Og dette er etter hvert blitt kjent som legitim skrivestrategi som åpner et voldsomt rom. Bak merkelappen, eller sjangerbestemmelsen roman, blir det meste lov. Enten du altså heter Knausgård, Vigdis Hjorth – eller Stig Aasvik. Eller noe helt annet.

I denne romanen er det spesielt to «faktiske» personer hvis bruk kan være noe tvilsom: Forlegger Arve Juritzen og avdøde forfatter Ari Behn. Spørsmålet om det er lov – eventuelt etisk lurt – og skrive «hva som helst» som disse to, også i en roman, er det mulig å diskutere. Forleggeren her kan jo sjølsagt på et vis forsvare seg i en egen bok, men med Ari Behn er det helt åpenbart noe vanskeligere. Siden Cappelen Damm, som ikke er noe hvilket som helst forlag i vår litterære andedam, er utgiver her, regner jeg med at denne problemstillingen har vært drøftet i forkant. Uansett hvordan dette faller ut juridisk og etisk, så er jeg ikke sikker på om fortellerens lite sympatiske karakteristikk av de to nevnte herrer (for å si det forsiktig) tilfører romanen noe særlig mer litterær kvalitet. Skjønt, de føyer seg jo inn i et slags mønster.

For romanen er langt mer enn form og sjanger, den handler om en mann som så vidt har passert 50 år, og som ikke helt finner seg til rette her i livet. Han er til tider ganske sur og grinete, og lar en del av humøret og dagsformen gå ut over andre eller det bedrøvelige samfunnet i sin alminnelighet. Det er lov, det har forfattere til alle tider gjort før Aasvik. Bare tenk på den østerrikske rabulisten Thomas Bernhards prosa der de aller fleste, unntatt fortellerstemmene, får så tyrolerhatten revner. Fortelleren til Aasvik har da i det minste litt sjølrefleksjon, han frikjenner på ingen måte seg sjøl under livets gang, han skjønner at det er visse ting han ikke fikser, visse ting han ikke har fått til her i livet. Og at kanskje ikke alt dette, som kan framstå som relativt mislykket, ikke bare er andres feil. Skjønt, noen positiv og munter tekst er dette ikke. Men hvem har sagt skjønnlitteraturen må være det?

Jeg-fortelleren i romanen holder seg sånn de fleste i våre dager gjør også med en psykolog. Litt ut i teksten avslører fortelleren at hun er diktet opp. Og at det dessuten er et par andre ting som heller ikke «stemmer» helt med virkelighetens (Stig Aasviks) verden.

En roman er ikke bare en fortelling, en roman er også en konstruert og formmessig gjennomtenkt komposisjon ved hjelp av ord og setninger – en roman er språk, en roman er skrivekunst. Her får vi servert over 200 sider uten innrykk eller kapitler. Bare en sammenhengende, intens tekstsmasse. At Aasvik har et språk som bærer, ja som til tider både er godt, morsomt og ironisk gjør at det er mulig å komme gjennom en såpass depressiv og massiv tekst uten å miste troa på livet. Men fortelleren sier et sted i denne romanen at han enda ikke har skrevet den romanen han helst vil skrive, den virkelige gode romanen. Og det tror jeg fortelleren har helt rett i.