JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Artisten Ella Marie Hætta Isaksens nylig utkomne bok «Derfor må du vite at jeg er same» er vanskelig å plassere sjangermessig. Sjølsagt handler den om henne sjøl, hennes liv og erfaringer danner bokas sentrum, men det er likevel ingen biografi i dette ordets vanlige forstand. Biografier skriver vel knapt noen i så ung alder – hun er 23 år gammel.

Mest kjent er hun kanskje i offentligheten fordi hun vant det populære realityprogrammet «Stjernekamp» på NRK. Dette ble også hennes springbrett til å fortelle en historie som har gått og båret på i store deler av sitt korte liv, denne seieren ga henne sjøltillit. For som jo navnet også avslører: hun er same. Født i Tana, men har levd mange år i Kautokeino – ja, hun har også bodd et par år i Alta. Hun er altså finnmarking på sin hals. Men vant ikke Samisk Grand Prix i lassokasting, som en fant på å spørre henne om en gang.

Det er samenes situasjon i Norge hun vil fortelle om gjennom sterke eksempler fra sitt eget liv. Fornorskningsprosessen er bare en av de urettene samene har gjennomgått siden det startet en gang på slutten av 1800-tallet. Vitsene og hetsen hun har lidd seg gjennom er ikke småtterier, det er sjikane og ydmykende bemerkninger og blikk fra de mest uventede hold. Også seksualisert vold. Til slutt fikk Hætta Isaksen nok. I boka forteller hun ikke bare om hva som foregår, og har foregått, men hun forsøker også å sette det inn i en samfunnsmessig sammenheng og begrunner hvorfor denne historien må fortelles. Det kan godt hende at den behandlingen samene i Norge har fått ikke er så ille som den uretten mange andre urfolk i resten av verden har opplevd – for eksempel indianerne på hele det amerikanske kontinentet – men det er for Hætta Isaksen ikke noe argument for å stikke samenes historie under teppet.

Flere små hendelser fra eget liv kaster lys over fordommer og hensynsløshet blant mange i den ikke-samiske norske befolkningen. Det er kanskje ikke bestandig vond vilje, men ofte uforstand. Og hvis noen tror at dette bare skjer i god avstand fra Sápmi – sameland – så er det også feil. En by som Alta, Finnmarks mest folkerike, var ikke noe blivende sted for henne. Her satt rasistiske og fornedrende replikker løst hos mange.

Hætta Isaksen forteller om skamfølelse som har ført til at hun, og mange samer med henne, har funnet seg i en behandling som overhodet ikke er innafor i et demokratisk og likestilt samfunn. Men hva gjør du ikke for å bli akseptert? Å lage bråk – protestere – har aldri vært en god metode for å skaffe seg et stort kontaktnett eller mange venner. Vi dyrker ofte de lydige, de lojale – de som vender det andre kinnet til også når det blåser som hardest fra alle kanter.

Forfatteren er som nevnt musiker og sanger. Derfor har sjølsagt joiken fått en sentral plass i boka, ei bok hun for øvrig har skrevet i samarbeid med journalist Randi Helene Svendsen.

Litt miljøaktivisme er det også blitt plass til, for eksempel kampen for en ren og gruvefri Repparfjord, men dette temaet er altfor stort for en sånn bok som denne, dette krever en egen bok.

Det beste med Hætta Isaksens bok er at den aldri blir sytete og klagende. Riktig nok ønsker hun en forandring, og kanskje en viss oppreisning, men det er lite moralisering å spore. Boka er skrevet med en stor porsjon stolthet og verdighet, hun skjuler aldri sin samiske identitet – snarere tvert imot. Men framstår i egne øyne på ingen måte som feilfri av den grunn.

Hvis det er noen moral eller råd som skal trekkes ut av denne korte teksten på 186 sider, så må det være at samene, unge som gamle, har ingenting å skamme seg for, de har ingen grunn til å tåle så inderlig vel den urett som rammer dem selv, de har isteden all grunn til å gjennom livet med hevet hodet, med tro på at de er like mye verdt som alle andre. I teorien er dette sjølsagt, men praksis viser oss dessverre også i 2021 en noe annen virkelighet. Om bøker kan endre verden, og noen av oss mener det, så kan kanskje Hætta Isaksens bok være med på å gjøre en forskjell også i dette praksisfeltet.