JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Storm Sandberg heter hovedpersonen i Jens M. Johanssons siste, og samtidssatiriske, roman «Familieverdier». At det til tider stormer rundt ham, er sikkert – skjønt, jeg har en sterk mistanke om at han egentlig ikke ønsker det sånn. Storm er skilsmissebarn, sånn de fleste er, han har imidlertid også en fortid som tennisspiller på høyt internasjonalt nivå. Helt til han møter Boris Becker, det tyske tennisvidunderet, i tredje runde i US Open og skjønner at han bør finne på noe annet å leve av. Og for. Han finner det i forretningsvirksomhet og ekteskapet.

Det viser seg imidlertid raskt at dette heller ikke er enkle arenaer å bli god på, omtrent samtidig går han dundrende konkurs og blir skilt fra sin franske kone som han har et tvillingpar på 17 år med. Da rakner det liksom litt for Storm. Skjønt, i nødens stund spiser som kjent faen fluer, han har en mor som er stjerneregissør, Storm har nærmest vokst opp på teatret, han kan sine greske tragedier – han får en lysende idé: Hvorfor ikke legge i noen kroner, som han egentlig ikke har, i en musikal bygd på tragedien Medea, et stykke moren Gerd en gang hadde en formidabel suksess med? Storm ville imidlertid ikke vært Storm om han ikke snudde litt på flisa, han vil se hele stykket fra Jasons perspektiv, Medeas mann som bedro henne og måtte se at Medea drepte deres felles barn som hevn. For å gjøre en lang historie relativt kort ender det hele opp med at Storm får tak i noen av landets beste skuespillere, musikalen finner sted på Folketeatret, og det blir nok en suksess. Men for hvem? Og hvor imponert blir Storms kone?

Mye av denne romanen er skrevet i en ganske lystig tone, ikke minst de jevnlige familiemiddagene som moren inviterer store deler av familien på, her slarves det på tomgang både tidlig og seint, også for en leser med en temmelig liten familie er dette både gjenkjennbart og lattervekkende. Og tragisk. I en og samme pakke.

For det er blitt Johanssons varemerke som forfatter, å blande det komiske med det tragiske, det lette med det tunge. Han viser mer enn gjerne i sin litteratur hvor nært slektskap det er mellom det alvorlige, det eksistensielt vonde og det overfladiske og lette. Vi er som en vals alle mann, og livet som sådan, det går i tung – lett – tung, dette er et stykke unna argentinsk tango. Du kan prøve å fleipe bort livets alvor med en vits eller fem, du kan dra på bar, drikke Laphroaig (en kjent skotsk whisky) eller sjekke opp en partner for a one night stand, men har du trøbbel med livet, våkner du opp med hodepine og dype rynker i panna uansett. Å feste eller knulle bort livets alvor har aldri vært god medisin. Hvordan det går med Storm skal ikke røpes, men Johansson har skapt en sårbar mann som det til tross for hans feil og mangler er mulig å vise empati, sympati – ja, rett og slett medmenneskelig forståelse. Romanen «Familieverdier» forandrer neppe verden, men det er slett ikke umulig at den kan lindre noe av den smerten de aller fleste av oss føler når livet må leves forlengs, men forstås baklengs i en vanskelig og utfordrende verden. Skjønnlitteratur fungerer ofte sånn.