JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Her møter vi Rorgen som sitter inne. Altså ingen pandemihusarrest, han sitter i fengsel. Det er fra hans trange fengselscelle denne jeg-fortellingen blir til. Han har antagelig begått et drap, men har enda ikke fått sin dom – han sitter dermed på varetekt. Og det har han gjort ei stund, en soningsform han ikke er altfor happy over. Mens han sitter og grubler over livet sitt, får påtalemyndigheten god til å forberede saken mot ham. Riktig nok har Rorgen samme mulighet, men han vil helst ikke ha noe særlig med advokaten sin å gjøre – her blir han åpenbart liggende et hestehode bak. Jeg vil tro oddsen er svært dårlig, men vi får aldri vite hvordan saken ender.

Rorgen er som fanger flest. Uskyldig. I hvert fall i egne øyne. Og det er nettopp dette perspektivet vi får servert i denne romanen. Det gjør egentlig ingen ting. For det er ikke skyldspørsmålet som her er sentralt, det er mer livssituasjonen til Rorgen. Og den er realistisk nok. Fanger har ei tapsliste langt som et vondt år. Rorgen er ikke noe unntak.

Jeg innrømmer at det tok en stund før denne romanen berørte meg nevneverdig, men til slutt «eter» teksten seg inn i deg. Språket er muntlig, tankerekkene er til tider nokså usammenhengende – og fortellerperspektivet får som sagt stå helt uimotsagt. Rorgen er ingen lystig mann, han har det kjipt – og han roper ut edder og galla mot det meste. Sånn fanger ofte gjør. I sin fortvilelse og mangel på sosial kontakt.

Etter hvert som denne teksten skrider fram, og tankene til Rorgen slippes ut sånn stykkevis og delt, tegner det seg et mer helhetlig bilde. Han har hele sitt liv vært en person litt utenom det vanlige, en person som har svært vanskelig for å innordne seg samfunnets felles regler og lover. Sånne mennesker får som regel få venner og lite sympati – sånne mennesker står i stor fare for å havne bak murene. All kriminologisk forskning viser akkurat dette.

Forfatteren har visst nok jobbet på et fengselsbibliotek. Dette gir ham sjølsagt god bakgrunn for egne meninger. I denne teksten er det hovedpersonen som har meninger. De kan en leser mene så mangt om, men på meg virker de realistiske. Rorgen trenger verken støtte av Jens Bjørneboe, KROM eller andre fengselskritikere. Og til tross for at Rorgen ikke er noen stor tilhenger av norsk kriminalomsorg – eller fengselsvesen i sin alminnelighet – så kommer faktisk fengselsbetjentene ikke så verst fra det. I hvert fall mye bedre enn politibetjentene.

Bokas tittel er verdt en liten kommentar i seg sjøl – den henspiller på et bilde Rorgen har av seg sjøl. For hans refleksjoner er nemlig ikke uten sjølironiske innslag.

Eivind Riise Hauge har med denne teksten gitt en nesten usynlig gruppe mennesker – fanger i norske fengsler – en stemme. Det er på sin plass i et demokrati, det står det stor respekt av.