JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det norske demokratiet lovprises fra de fleste hold. Med rette. Men det er likevel en ting som slår meg, særlig under lesninger av politiske sjølbiografier og memoarer: Hvor dårlige vi er til å snakke sant og ærlig sammen in the real life, i virkelighetens verden – ansikt til ansikt. For det må da være den viktigste grunnen til at politikerne våre, avgåtte som fortsatte praktiserende, bruker så enormt mye trykksverte på i bokform å rakke ned på sine mest tydelige uvenner – folk de har minst ett horn i sida til.

Thorbjørn Jaglands memoarbok nummer to «År i fred og ufred» er ikke noe unntak fra denne tradisjonen – nei, den føyer seg inn i rekken av bøker som hisser til ordkrig, altså mer står i ufredens enn fredens tegn. Ikke det at Jaglands til tider sterke utblåsninger ikke er forståelige – ja, i aller høyeste grad menneskelige – det er ikke lite dritt, både saklig og usaklig, han sjøl har fått gjennom årene, men trenger han likevel «å ta igjen» på denne kraftfulle måten? Han er fullt klar over hva han gjør, han forsvarer det sågar med å hevde at dette er bare hans syn på saken, hans subjektive syn som sjølsagt heller ikke er sannheten. Han bare utfyller bildet, tegner opp litt flere streker på kartet og nyanserer terrenget. Hvorfor kunne han ikke gjort det andre steder? Tidligere? Er det ikke klima for sånt i det politiske liv, i den norske offentligheten? Hvis nei, så har dette festtalestemte demokratiet en del svakheter vi kanskje bør jobbe en del mer med. Ytringsfriheten, som er en av de viktigste menneskerettighetene – rettigheter Jagland sier han er så ekstremt opptatt av, er lite verdt hvis de bare brukes i bøker, den bør brukes i andre kanaler også. Ikke minst i vår daglige omgang med hverandre.

Jeg forsvarer absolutt Jaglands rett til å ta til motmæle, men når det gjøres såpass massivt som her, blir dette ganske forstyrrende for lesningen av alt det andre – det blokkerer for det viktige, det tar oppmerksomheten bort fra det leserne antagelig ønsker å lese om: Det faglige, saklige innholdet. Vi lesere er ikke en del av «oppgjøret», og ønsker neppe å være det heller.

Denne boka er en fortsettelse av «Du skal eie det selv» som startet med Jaglands arbeiderklassebakgrunn i en kornåker i Lier og gikk fram til Arbeiderpartiets landsmøte i 2002 der en langvarig strid mellom ham og Jens Stoltenberg om lederskapet i partiet førte til at Jagland ikke lenger var partileder. Nå følger vi Jaglands liv som utenriksminister, som leder av utenrikskomiteen, som stortingspresident, som leder av Nobelkomiteen – og til slutt som generalsekretær i Europarådet. Skjønt, det sistnevnte vervet er han bare så vidt innom, de ti årene skal han komme tilbake til i bind tre av sine memoarer fordi han trenger tilgang til sitt arkiv i Strasbourg, en by han ikke har kunnet reise til under koronapandemien.

Til tross for at Jagland altså har ei høne å plukke med en del på den hjemlige politiske arenaen, ikke minst Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Gro Harlem Brundtland, Bjarne Haakon Hanssen og den tidligere sekretæren i Nobelkomiteen Geir Lundestad, så er dette først og fremst ei bok om utenrikspolitikken, et felt som står Jagland nært. Her er han en svært autoritativ kilde, ikke bare på grunn av den glødende interessen, men også for de mange topptunge postene han har hatt på feltet. Og alle reisene hans til langtvekkistan. Heller ikke her er hans analyser og betraktninger den objektive sannhet, sjølsagt, men de er likevel spennende og lærerike å lese om. Det er fint mulig å være uenig i hans standpunkter, mange er det, men at han er en reflekterende og utfordrende politiker burde være hevet over tvil.

At han var sterkt kritisk til Norges deltakelse i krigen i Libya, og begrunnelsen for dette, er kjent fra før, men det er verdt å merke seg at den kritikken førte til at den ihuga sosialdemokraten stemte SV ved stortingsvalget i 2013. Hva dette forteller om hans elskede parti eller om SV, sier han imidlertid ingenting om. Skjønt, han tråkker også til og spør om hvor det ble av solidariteten (antagelig Arbeiderpartiets?) og anklager den rødgrønne regjeringen for å ha sveket de fattige. Sterke ord som neppe gir så mange stjerner i partiboka, men modig gjort likevel.

Den beste delen av boka er slutten hvor han går gjennom begrunnelsen og bakgrunnen for alle de nobelprisvinnerne han var med på som leder og vanlig medlem av nobelkomiteen. Særlig hans refleksjoner rundt hvorfor komiteen ga prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo er interessante. Og ikke minst alle forsøkene på å politisere både komiteen og tildelingene. Jaglands påstander om at for eksempel nåværende statsminister Jonas Gahr Støre forsøkte seg på en «velmenende» innblanding i den kontroversielle tildelingen til Xiaobo er sterk kost, her kan det være duket for et etterspill. For sånt gjør man vel bare i land vi helst ikke ønsker å sammenligne oss med.

Arbeiderpartiet har hatt mange sterke personligheter som ledere gjennom historien. Naturlig nok, dette er jo ikke noe tulleparti. En av disse er definitivt Thorbjørn Jagland, en leder som i likhet med Reiulf Steen plasserte seg på partiets venstreside, men likevel var sterke tilhengere av EU. Og mange er de av partiets storheter som har tatt penn og PC fatt og skrevet sine politiske memoarer med utgangspunkt i «slik jeg ser det». Med tydelige stemmer, relativt liten grad av sjølkritikk – ja, med en imponerende evne til skråsikkerhet. Jaglands memoarer blir nok som de fleste andre politiske partimemoarer stående i bibliotek og arkiver som et nyttig referanseverk når arbeiderhistorie skal skrives.

Som kjent er det stor forskjell på en søndagsskole og Arbeiderpartiet – og politikken for øvrig – og det er også Jaglands bok et glimrende eksempel på. Han er ikke den Ap-politikeren med den mest glitrende pennen, språket er streit, folkelig og forståelig, relativt klisjefritt, men uten særlig krydder. Nå er det bare å vente på bok nummer tre hvor det blir mye mer utenrikspolitikk for dem som tåler det. Så får vi håpe at ikke altfor mange personkarakteristikker, negative som positive, skygger for det reelle innholdet.