Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Romanen «Sannheten om Harry-Quebert-saken» av den sveitsiske forfatteren Joël Dicker lanseres som en verdensbestselger. Enkelte forlag og entusiastiske dagsaviskritikere lever av sånne merkelapper. Så det er gode grunner til å være skeptisk allerede i utgangspunktet. Når det gjelder denne romanen, forsvinner skepsisen raskt etter bare noen siders lesning. Og det mest oppsiktsvekkende av alt er at den nærmest blir bedre og bedre jo mer du leser. Det er sjelden vare. Vi har å gjøre med en tekst som opererer på mange plan. Ja, det er en pageturner ¬ – men også en svært sjelden metaroman. For Harry Quebert er en tilsynelatende suksessrik forfatter som har skrevet en bestselger. Det visser viser seg å være en bløff. En annen stjerneforfatter, Marcus Goldman, en slags elev av Quebert, er i utgangspunktet en helt middelmådig forfatter som ønsker av hele sitt hjerte å bli berømt. Og blir det til gagns da han nettopp skriver romanen «Sannheten om Quebert-saken» – altså den romanen av Joël Dicker som vi leser. Forvirret? Vel, dette er ingenting mot den kriminalgåten som denne saken romanen ytre sett handler om og spørsmålet: Hvem drepte Nola Kellergan?

Jenta er bare 15 år gammel og forsvant sporløst i 1975. Nåtidsplanet for denne romanen er 2008, altså 33 år seinere. Det er et slags lolita-motiv som går gjennom denne teksten, vi er tross alt i USA, nærmere bestemt på nordøstkysten.

Aksel Sandemose skal ha sagt at mord og kjærlighet er det eneste som er verdt å skrive om. Dickers roman handler om dette, men også om mye, mye mer. Den handler i høyeste grad om skrivekunsten, om forleggeri og kommersialisering, om misunnelse, sjalusi, mindreverdighet og omsorg. Den handler om de sterke menneskelige følelsene. Derfor er det også lett å kjenne seg igjen – til tross for sterke overdrivelser. Romanen minner meg litt om Theodor Dreisers klassiker «En amerikansk tragedie».

Den bobler dessuten over av fortellerglede – noen steder nærmest litt paradoksalt da den også sterkt tematiserer skrivevegring. Og som i en spennende kriminalfortelling må vi gjennom alle de 616 sidene før vi sammen med mange av romanens figurer oppklarer saken. Mordere og mistenkte avløser hverandre kontinuerlig, det faller stadig nye brikker på plass samtidig som nye motiver dukker opp. Til tross for en del klisjéfylte situasjoner – og melodramatiske scener – rommer denne teksten mye. Underholdningslitteratur ¬– ja vel – men svært godt komponert.

Den er umulig å gjenfortelle i handlingen i, men svært vanskelig å legge fra seg når du er midt inni den. Den har bestselgerens karakteristika, og den har noe attåt. Den er amerikansk i sitt vesen, men det er i Frankrike den har vunnet sine priser. Dette er den unge mannen Joël Dickers andre roman. Jeg er overbevist om at det kommer flere.