JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Etter endt lesning av verkets fjerde bok, Blodige strender, er det ikke vanskelig å konkludere med at den gamle sjøulken holder koken.

Fjerde bind har matros Halvor Skramstad, skogsmatrosen og kommunistsønnen fra Rena, fortsatt i hovedrollen.

Vi starter i New York denne gangen, på nedre Manhattan, ikke langt fra Battery Park. Dessuten er vi noen svippturer innom Red Hook i Brooklyn. Michelet kan draftet i den amerikanske storbyen også. Men snart er vi offshore, snart er vi på båten Kronprins Olav, en oppdiktet båt – men som nesten alltid når det gjelder Michelets diktning er den konstruert etter en faktisk båt. Og som i tidligere romaner i dette diktverket seiles det også her i konvoi over Atlanteren. Med tyske ubåter luskende under havoverflaten. Noen skip blir da også skutt ned underveis, det mangler ikke på dramatikk, død og fordervelse. Likevel er nok dette bindet noe mer statisk og handlingsfattig enn flere av de foregående. Vi er mye på land i «Blodige strender», det snakkes mye mellom sjøens menn og helter. Og det krangles. Så mye at Halvor havner i en voldsom slåsskamp med en overordnet og havner i fengsel – romanens kanskje mest dramatiske sekvens. Til slutt blir han benådet fra prisonen, men hyggelig er oppholdet i det skotske fengslet ikke. Fengslet har forfatteren sjølsagt også modellert over et faktisk fengsel – et fengsel han har skrevet om før i en noe annen sammenheng.

Som i tidligere bind koker også forfatteren opp de nærmest utroligste dialoger. Jeg har tidligere innvendt mot dette verket som i både tone og intensjon er litterær realisme, at det av og til kan gå på troverdigheten løs da særlig Halvor er en i overkant veslevoksen sailor med altfor store bukser. Gutten har så vidt passert 20, men kan det meste om både liv og lære. Når Michelet slipper sin fortellerglede løs, går det ofte over stokk og stein – han skal sa sagt så uendelig mye. Da får det ikke hjelpe at troverdigheten nærmest forsvinner ut med sjøvannet.

Kjærligheten til sin irske Muriel i Liverpool, sykepleierstudenten, er også med. Den får sine skudd for baugen i dette bindet, men overlever så vidt jeg kan forstå både en utroskapshistorie og den fysiske avstanden.

Det skal visst nok være to bind igjen før Michelet setter sluttstrek for sitt epos som for lengst har blitt bortimot udødelig. At verket har sine litterære svakheter, er hevet over tvil – men samtidig ligger det en formidlingsglede her som tar pusten fra de fleste og gleder langt flere enn bare meg. Dessuten er det en viktig fortelling Michelet ruller opp, historien om de glemte sjøens helter – krigsseilerne som knapt noen ære fikk inntil denne dag.

Jon Michelet har skrevet om temaet i sakprosabøker også, men med de enorme kunnskapsmengder han har bestrebet seg på å dele med det norske folk, er valget av det skjønnlitterære grepet svært vellykket. Hvem skulle tro at tusenvis av mennesker orket å lese over 3000 sider med sjømannshistorier fra krigens dager. Jeg har femte uleste bind allerede trygt plassert i bokhylla, og jeg orker mer. For til neste år kommer siste bind – det er bare å slå på leselyset og glede seg til fortsettelsen.