JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han kalles gjerne kongen av spansk film, han har favnen full av filmpriser, han er 72 år gammel og en ganske mediesky figur med et hvitt hår han ikke grer hver eneste dag – han er rett og slett filmregissøren Pedro Almodóvar. Og nå er han på norske kinoer med ny film: Madres paralelas – eller Parallelle mødre som den heter på norsk. Kom deg på kino!

I sentrum står to kvinner. Den snart 40 år gamle Janis, fotograf i Madrid, spilt av Penélope Cruz som ikke bare er smellvakker, men her er hun også en svært dyktig skuespiller. Foran kamera denne dagen da storyen starter har hun Arturo (Israel Elejalde

), en antropolog som heller ikke ser så verst ut. Men det er ikke poenget sjøl om de tar en drink sammen etter jobben, havner i køya og alt kan se ganske vakkert og romantisk ut. Men det pleier ikke å vare så lenge hos Almodóvar.

Det har seg nemlig sånn at Janis, som for øvrig er oppkalt etter … ja, nettopp Janis Joplin, det store blues- og rockikonet fra 1960- og 1970-tallet, men det er heller ikke poenget, Janis har en historie som hun gjerne skulle ha gravd fram. Bokstavelig talt. Hennes bestefar omkom under den spanske borgerkrigen (1936-39), og er antagelig gravlagt i en massegrav sånn mange av general Francos motstandere ble. Kan Arturo hjelpe henne, og ikke minst familien, å finne graven og få opp skjelettet? Det må Arturo tenke litt på, og mens han tenker, finner Janis ut at hun er gravid, siden hennes biologiske klokke er i ferd med i nærme seg 12, vil hun ha barnet, men oppdra det som alenemor – Arturo er tross alt gift med en annen. Sånn er det ofte i våre dager, ikke bare på film, men også i virkeligheten.

På fødestua treffer Janis tenåringsjenta Ana (Milena Smit), de blir perlevenner, deler rom og føder nesten samtidig. Dessverre skjer det en liten glipp da de forlater klinikken med sine barn – barna blir forvekslet uten at de to mødrene veit det. På et noe seinere tidspunkt oppdager Janis den brutale sannheten, da har allerede Anas barn – som altså egentlig er Janis sitt – forlatt denne jorden på grunn av krybbedød, det er så trist som bare faan. Det andre barnet, derimot, lever og sprudler i beste velgående. Skal Janis fortelle sannheten? Det har nemlig også oppstått mer enn et nært vennskap mellom de to mødrene. Dessuten lusker Arturo fortsatt rundt hushjørnene i Madrid, ganske utilfreds med livet.

Men hvor ble det av det historiske dramaet rundt den spanske borgerkrigen? Jo, etter hvert finner Arturo ut at han vil hjelpe, han rekrutterer et solid lag med arkeologer, de finner ut hvor bestefaren ligger begravet og tar spadene fatt. Disse massegravene er en vond verkebyll for dagens spanjoler, det er en arv etter Franco – diktatoren – som moderne spanske politikere har fortrengt så langt det har latt seg gjøre. Nå graver Almodóvar den altså bokstavelig talt fram. Og vi får en politisk utgang på denne filmen som nærmest startet som en sober love story.

Det er vakkert det hele, det er mye godt skuespillerarbeid her, fin filming, langt fra Los Angeles og Hollywood – ja, kinofilm på sitt bedre. Det ville være galt å si at scenen om utgravingen, den mer eksplisitte politiske delen, er klistra på for at regissøren skal være mest mulig tro mot sine venstreradikale politiske sympatier. Nevnte scene er lagt til slutten og skaper i hvert fall en slags sirkelkomposisjon, samtidig som den understreker alvoret som gjennomsyrer hele denne filmfortellingen. For det fins ikke noe liv uten døden, de er to sider av samme sak, og ingen slipper unna, verken liten eller stor, søster eller bror.

Pedro Almodóvar har stjernestatus. Kjenner du din besøkelsestid, (filmer tas raskt av plakaten i disse dager) så ta deg en tur på kino og se denne filmen. Da vil du forhåpentligvis skjønne hvorfor.