JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Joda, Arve Johnsens oljepolitiske testamente i bokform kom ut for tretten år siden, det skal han være glad for. Hva kunne han den gangen vite om dagens grønne debatt, om miljøverneres og andre klimaaktivisters kamp mot mer oljeutvinning. Arve Johnsen er nemlig det nærmeste vi kommer en oljeprofet her til lands, hans tanker ville i dag glidd rett inn i Fremskrittspartiets partiprogram. Men så var han da også sjefen for Statoil, det som i dag er Equinor, i 15 år. I tillegg er han en svoren sosialdemokrat med partiboka i Arbeiderpartiet stående i fremste rekke.

I memoarboka hans «Norges evige rikdom» er sjølsagt særlig det andre ordet i tittelen svært uheldig valgt. Men så rusa på olje og gass som Johnsen vel har vært i store deler av sitt liv i offentligheten, er det kanskje ikke annet å vente.

Boka er imidlertid slett ikke uinteressant, men kanskje mest som et historisk dokument. Han ruller virkelig opp historien rundt oljeeventyret. Noe av det sterkeste for en som ikke en gang har satt sine bein på ei oljeplattform er kanskje kampen mellom de trauste, maktkåte og velkledde menn i ulike styrerom som sloss for posisjoner, opsjoner, fallskjermer og makt til å få gjøre akkurat hva de sjøl ville. Det blir ofte sagt om den tidlige fasen i oljeeventyret på diverse plattformer i Nordsjøen at det var en cowboyvirksomhet da amerikanerne kom over for å lære nordmenn hvordan det tøffe, amerikanske arbeidslivet fungerte – uten fagforeninger, men med oppbrettede skjorteermer og hårete bryst. A mans world! Så viser, kanskje mer ufrivillig enn han aner, Johnsen at det ikke var noen søndagsskole blant direktørene og sjefene heller. Som lesere av Johnsens erindringer fra den gangen da, blir vi ikke bare invitert inn i styrerommene og blant toppolitiske dokumenter fra regjering og departement, vi får også temmelig nærgående innsikt i diverse personkrangler – sympatier og antipatier mellom den ene mannen mer akademisk skolert enn den andre. Kvinner er stort sett fra værende i Johnsens portefølje. Hele dette spillet bak lukkede dører, er både avslørende og ganske ekkelt, om noen spør meg. Litt mer problematisk er det da at forfatteren ikke viker en tomme fra å komme med ganske nedsettende karakteristikker om personer som ikke får noen muligheter til å forsvare seg. Men sånn er jo denne sjangeren, ufordelaktige påstander og personkarakteristikker får stå uimotsagt inntil det reises et søksmål. Så vidt meg bekjent har denne boka ikke vært advokatmat. Mon tro om det hadde vært mulig om den hadde vært utgitt i USA – alle advokatsøksmåls hjemland?

Johnsen skriver med en naturlig autoritet som også er så typisk for denne formen for sjølbiografi. Han tar sjølsagt aldri feil, det er det alltid alle de andre som gjør. Skjønt, noen helter har Johnsen også. Jens Christian Hauge, Jens Evensen og Finn Lied må vel kunne sies å være noen av dem. Mens den tidligere patriarken i Norsk Hydro Johan B. Holte og tidligere statsminister Kåre Willoch, for å nevne bare et par, kommer – litt forsiktig sagt – svært dårlig fra det. Noe forenklet gjør Johnsen ordene til George Bush til sine: De som ikke er med meg, er imot meg. Og de som er imot ham, liker han ikke.

Som helhet svekkes denne bokas saksinnhold en del av dette ovennevnte maktspillet, småligheten og kameraderiet. Og nokså skitne intrigemakeriet. Er dette representativt for næringslivet? For oljebransjen? Eller er det bare en bedriftskultur som var, men ikke lenger er? At den norske staten opprettet sitt eget oljeselskap med den enorme suksessen dette har hatt for nasjonens økonomi, er opplest og vedtatt som en genistrek. Særlig av toppolitikere i Arbeiderpartiet. Arve Johnsen får mye av æren for at det ble sånn. Den har han helt sikkert fortjent. Så kan vi kanskje spørre om målet helliger alle midler. Stalin mente visst nok akkurat det, kanskje Mao også, men det er likevel ikke sikkert at det blir noe bedre og sannere av den grunn. Ingen av dem var jo sosialdemokrater, snarere tvert imot.

Jeg velger å ære Johnsen for at han har klart å få fram at oljebransjen ikke er noe teselskap. Det er en av mine lærdommer etter å ha lest boka. Men om dette er tilsiktet fra forfatterens side, er jeg ikke helt sikker på.