JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Line Blikstad debuterte skjønnlitterært for 20 år siden med romanen «Ester», en debut som for flere anmeldere ble ansett som lovende, men ikke fullendt. Nå foreligger forfatterens tredje roman «Etter det kom sommeren». Den er heller ikke fullendt, men likevel en god leseropplevelse. Og ikke minst har den en form som gjør den lettlest, og nesten til en sammenhengende pageturner. Kapitlene er gjennomgående korte, noen under ei halv bokside. Kronologien følger ingen stram linje, vi «hopper og spretter litt». Og romanen veksler også litt når det gjelder fortellerperspektiv. Men i all hovedsak er det en førstepersonsforteller som fører ordet.

Denne jeg-fortelleren er 14 år gamle Tove. Hun er enebarn, mor og fars ekteskap er på hell, Tove ønsker seg en lillebror, men oddsene er ganske dårlige. Vi befinner oss i en liten svensk by, og året er 1985. Så dukker Mia opp, ei initiativrik jente på samme alder som Tove. De blir venninner. Imidlertid fins det også en med navn Glen, en populær gutt blant småbyens ungdommer og tenåringer. Mia forelsker seg sjølsagt i ham. Problemet er bare at det gjør også Toves mor, som for øvrig er 30 år og dermed 10 år eldre enn Glen. På romanens første sider finner Tove og Glen Mia liggende livløs i elva. Det viser seg at hun er død. Romanen bruker resten av sitt korpus til å kaste lys over dette dødsfallet. Dagen Mia dør tar nemlig Toves mor Liv med seg dattera tilbake til Norge, dit de kom fra – og forsøker å glemme sommeren 1985. Ektemannen, og Toves far, blir igjen i Sverige. Det forholdet er nå definitivt forbi. Han står i oppkjørselen og ser etter dem når de reiser.

Tove klarer imidlertid ikke å glemme denne sommeren. Riktig nok har hun blitt voksen, etablert sin egen familie med egne barn – Glen og Mia og mysteriet rundt sommeren hun var 14 roper på en forklaring.

Den hele og fulle oppklaringen av Mias dødsfall er ikke jeg i stand til å se at denne teksten gir, men det gjør kanskje ikke så mye. Det er jo ingen krim. Mesteparten av erindringene til Tove kretser om morens forhold til Glen. Det viser seg nemlig at Tove likevel får sin lillebror, sjøl om de ikke har samme far.

Denne romanen mangler ikke på lidenskapelig karakterer. Hver på sin måte bærer Mia, Glen og Liv på drømmer og pasjoner som ingen av dem egentlig får tilfredsstilt. Den mest mystiske av dem er definitivt Glen som flytter fra sin syke mor, og merkelige bror, og vil leve sitt eget liv. På egne premisser uten innblanding av noen. Men også sånne personligheter innhentes ofte av egne drifter, av krefter de sjøl ikke rår over. Kjærligheten er som kjent vanskelig å temme, umulig å legge i rør. Dens veier tar ofte retninger som det er svært få forunt å forutse.

For aller mest handler denne romanen om hvor lite som skal til før et liv blir endret, hvor liten oversikt vi har, ja – at livet er sårbart og uforutsigelig. Og for dem som har vært unge en gang, og det har vi jo alle – og for dem som husker godt – så er det mye gjenkjennelig fra virkelighetens verden i denne fiksjonen. Akkurat det er jo alltid en fordel for at leseren skal henge med.