JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Boka er åtte år gammel, men plutselig ble den mer aktuell enn noensinne. Sånn er det ofte med bøker. Selg derfor ikke ei gammel bok, kast den aldri!

Her dreier det seg om biografien «Ståle» av den danske skribenten og «alt-mulig-mannen» Dan Hammer – det handler altså om den relativt nytilsatte landslagstreneren i fotball for menn Ståle Solbakken. Men siden boka altså stanser i 2012 da Solbakken blir trener for det engelske laget Wolverhampton, går vi glipp av den siste trenergjerningen for F.C. København, men boka inneholder så mye, mye mer.

Fotballbiografier krever ofte at du som leser er mer enn gjennomsnittlig interessert i dette spillet. For fotballterminologien dominerer som regel. «Ståle» er ikke noe unntak i så måte, men Solbakken har en del andre kvaliteter utover fotballen også som antagelig gjør han noe mer interessant enn de fleste andre i hans bransje. Samfunnsengasjement, inkludert politikk, og pedagogikk kan her være to treffende stikkord. Ifølge Hammer er nemlig Solbakken en erklært sosialdemokrat – han ønsker at alle mennesker skal ha like muligheter. Også fortaballspillere. Nå kan det imidlertid bemerkes, sånn fra sidelinja, at det ikke bare er sosialdemokrater som mener akkurat dette – men la gå, jeg skal ikke ta fra ham fascinasjonen over sosialdemokratisk tankegods. Dette er uansett mer enn bare en biografi om en idrettsprofil på nasjonalt toppnivå.

Den som ikke på forhånd veit som mye om Ståle Solbakkens liv og prestasjoner har kanskje bare fått med seg dette ene: At han en dag i 2001 falt livløst om på treningsfeltet til sin nye klubb F.C. København. Hjertet hadde stanset, han var døden svært nær. Sju minutter tok det før hjertet igjen begynte å slå, takket være en snarrådig lege som befant seg i umiddelbar nærhet. Solbakken hadde enda noen år igjen av en oppadgående spillerkarriere, trodde både han og mange andre – men sånn ble det altså ikke. Heretter ble det trenergjerningen den lidenskapelige fotballnerden måtte konsentrere seg om.

Eventyret om Ståle Solbakken startet på Grue i Kirkenær, i gamle Hedmark fylke og ikke så veldig langt fra svenskegrensa. Faren Svein var en god fotballspiller. Ståle tok tidlig opp arven. Talentet var så stort at Grue ganske raskt ble for smått, han tok turen til Ham Kam på Hamar. Kongsvinger, også en norsk toppklubb som geografisk lå hjemstedet mye nærmere, var helt uaktuelt. Rivaliseringen mellom naboklubber er et velkjent fenomen i fotballen. Det er den gamle klisjeen om ild og vann.

Og i Ham Kam begynte han å vise landslagsklasse. Dermed gikk veien 12 mil sørover til Lillestrøm og Åråsen. Her fikk han drakt nummer 10, drakta til Tom Lund og fikk kallenavnet «Gud» blant kanarifansen. På Hamar gikk han under navnet «Salvatore» - frelseren.

Men heller ikke den lille stasjonsbyen på Nedre Romerike var noen endestasjon for den ambisiøse Solbakken. Etter hvert meldte den engelske storklubben Wimbledon seg på banen. Her opplevde han sin første virkelige sportslige nedtur. Ikke var spillestilen deres den som passet ham best, ikke var det et miljø blant spillerne som traff det store følelsesregisteret hans. Det ble reservebenken, et sted en individualist – ja, en egoist på sine verste dager – trives svært dårlig. Redningen ble en by nord på danske Jylland: Ålborg. Solbakken dro til Danmark og har siden nesten ikke sett seg tilbake. Etter kort tid ble han nærmest 50 prosent dansk. Først med en stigende status som stjernespiller – i Ålborg, deretter i F.C: København. Og altså etter hjertestansen som trener i sistnevnte klubb.

Det skal nevnes at boka også rommer et mislykket treneropphold i den tyske storklubben Køln. Her ble han igjen felt av et kulturkrasj som han ikke klarte å håndtere. Forfatter Hammer frikjenner for øvrig Solbakken 100 prosent både for spillerfiaskoen i Wimbledon og trenerfiaskoen i Køln.

Og her er vi ved bokas åpenbare svake side. Biografen framstiller Ståle Solbakken nærmest som en norsk Supermann. Det er liksom ikke måte på hvordan Solbakken nærmest i enhver situasjon klarer å snu hendelsen til sin egen fordel – så vel privat som profesjonelt. At Solbakken også har noen fiender, uvenner og rivaler, underslår Hammer ikke, men disse kommer sjelden eller aldri til orde. For eksempel figurerer en fyr som Kjetil Rekdal ganske hyppig i boka, blant annet fordi Rekdal var en av Solbakkens sterkeste rivaler på landslaget. Hammer har ikke engang oppgitt Rekdal på en kildeliste som han takker helt til slutt i boka. På den lista finner vi stort sett bare familien og gode venner.

Sånn Hammer presenterer Ståle Solbakken i denne biografien er han en mann som virkelig elsker utfordringer og stort press – han er et utpreget konkurransemenneske. Denne boka er absolutt med på å ivareta et press på Solbakkens skuldre. For ifølge Hammer blir det meste Solbakken tar i til gull. Å lese om denne prosessen er sjølsagt spennende og inspirerende for de fleste, enten det er sannheten eller en noe sminket versjon det er snakk om. Så får vi se om han leverer varene med det norske herrefotballandslaget – om han blir «Gud» eller «Salvatore» på Ullevål Stadion og blant det norske fotballelskende folket også.