JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den spanske borgerkrigen (1936-39) har ikke vært gjenstand for altfor mange romaner oversatt til norsk – og den mest kjente er utvilsomt Ernest Hemingways «Klokkene ringer for deg». Krigen er en historisk hendelse som virkelig burde fått langt mer oppmerksomhet enn den har – i hvert fall her til lands. Flere av den politiske venstresidens kulturarbeidere dro ned til Spania den gangen og kjempet mot det diktaturet som general Franco til slutt skapte. Borgerkrigen ble også en treningsarena for det som skulle komme. Nazismen var som kjent like rundt hjørnet i Europa, og Franco hadde god støtte både hos Hitler og Mussolini.

Lydie Salvayre heter en fransk forfatter som i romanen «Ikke gråte» gjør skjønnlitteratur ut av borgerkrigen. Romanen handler om Montse, født i 1921 og altså bare femten år da krigen startet. I 2011 forteller den nitti år gamle damen sin story til sitt andre barn – som altså er forfatteren sjøl. Montse, skriver datteren «beveget seg som en båt, helt rank og smidig som et seil (…) Hun hadde former som en filmstjerne og bar sitt hjertes godhet i sine øyne. (…) Nå er hun gammel, ansiktet rynket, kroppen avfeldig, gangen usikker, vaklende, men når vi snakker om Spania i 1936, får hun noe ungdommelig i blikket, det lyser opp på en måte jeg aldri har sett hos henne før».

Denne romanen handler om fattigjenta som forelsket seg i en fransk soldat som slutter seg til de internasjonale brigadene, en mann som hun møtte ei eneste natt sommeren 1936, fikk et barn med og aldri røpet var faren til barnet sitt fordi hun kort tid seinere ble tvangsgiftet til en annen. Vi er i Barcelona, og en viktig sentral figur er broren hennes José – en overbevist anarkist. Han kan ikke fordra Montses ektemann Diego, og fortellerens far, som er en mer tradisjonell kommunist av stalinistisk type. Teksten skildrer med intensitet hatforholdet mellom kommunister og anarkister gjennom disse to romankarakterene.

Da Montse sterkt mot sin innerste vilje, men uten å ha noe valg, gifter seg med Diego – en mann hun betrakter som stygg, reagerer flere med motvilje. Moren syns det imidlertid var i sin skjønneste orden.

«Mennene trenger ikke å være vakre, repliserte moren. Hva skal de være da? A ser hombre y nada mas. Dette satte punktum for diskusjonen».

De skulle altså «være menn, og bare det». Sånn var vilkårene for fattigfolk i Spania, og helt sikkert mange andre steder på 1930-tallet – ja, sånn er vilkårene fortsatt på mange steder av kloden.

En parallellhistorie i denne romanen handler om den katolske forfatteren Georges Bernanos som er svært kritisk til den spanske katolske kirkens forsvar av Francos menn. Han går som et slags gjenferd gjennom hele teksten.

«Ikke gråte» er blitt en flott tekst. Montse rømmer til Frankrike og blir boende der resten av sitt liv. I sitt nittiende år har hun glemt det meste, får vi vite. Datteren og romanens forteller skriver: «Hukommelsen hennes har bare bevart denne sommeren 1936, da livet, da kjærligheten grep henne og løftet henne opp, denne sommeren da hun følte at hun levde helt og fullt og i harmoni med verden, denne sommeren av total ungdom, som Pasolini kunne ha sagt, og som hun levde i skyggen av kanskje resten av sine dager, denne sommeren som hun, antar jeg, har forskjønnet i ettertid, og som hun, antar jeg, har gjenfortalt som en legende for lettere å kjempe mot sorgen og savnet, hvis det da ikke har vært for å glede meg – denne strålende sommeren som jeg har brakt i sikkerhet på disse sidene, for bøker er også til for det.»

Det er noe vakkert, vemodig og høyverdig ved denne oppsummeringen. Den rommer i essens et liv. I sin direkthet, men også i sin erkjennelse av at mye er forgjengelig – mye skal bli borte. Forsvinne og dø.

Romanen «Ikke gråte» er noe helt annet enn Hemingway, men byr deg likevel en strålende leseopplevelse – ikke gå glipp av denne!