JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Nina Lykkes siste roman har en tittel som ikke en gang Jan Eggum kunne ha gjort bedre. Den sitter rett og slett som et skudd. Den handler om noe djupt alvorlig, noe som «egentlig» ikke er noe å le av, samtidig har hun kanskje skrevet sin aller mest morsomme roman. For oss som er glad i satire, for oss lesere som er glad i forfattere som avkler sin samtid absolutt alle klær til samtida står igjen i bare messingen. Og knapt nok det.

Og denne gangen er Lykke (hvilket etternavn, forresten!) på hjemmebane. Vi møter Knut, en forfatter som nærmer seg 60 år med stormskritt. Han har for en stund siden gitt ut en suksessroman, hans roman nummer tre, siden har det gått elendig med både bokskriving og det meste av alt annet som livet har å by på. Skilt er han også blitt, han som alle andre fra middelklassen, men noen damehistorier har han kunne krydre tilværelsen med. Skjønt, krydder og krydder, forholdene har vært kortvarige og egentlig ganske lite å skryte av – knapt nok tilstrekkelig til å opprettholde et visst nivå av sosial sjøltillit. I den siste tida har Knut til og med blitt latterliggjort i andre forfatterkollegers romaner. For de holder sjølsagt på med virkelighetslitteratur, og da kan det jo som kjent gå til helvete for noen og enhver. Å bli nevnt i virkelighetslitteraturen til en kollega kan være en skjebne nesten verre enn døden.

Men en dag får Knut tilbud om å være scenefyll på et arrangement på litteraturfestivalen på Lillehammer. De skal snakke om utroskap i litteraturen og i livet utenfor, det har han greie på og slår til – sjøl om han er reserve for en annen som har meldt avbud. Han får derfor liten tid til å forberede seg – skjønt, Knut gjør sjelden sånne borgerlige ting som å forberede seg. Hans forberedelser blir isteden å drikke seg full. Der har han trent godt de siste årene.

Mesteparten av denne romanen henter dermed sin ytre handling fra denne sagnomsuste litteraturfestivalen i Sigrid Undsets by, i skråningen i begynnelsen av Gudbrandsdalen, Bjørnstjerne Bjørnsons dalføre, OL-byen som alltid har noe mer enn bare kunst og kultur attåt. Og for de av oss som har tråkket rundt i Storgata og på pubene der omkring under denne festivalen, så serverer altså Lykke en sann svir av en satirisk beskrivelse av dette kulturevenementet. Uten at en jævla forfatter med navns nevnelse dukker opp. Byen er også fullt av litteraturkritikere og andre kulturmennesker, og de slipper ikke unna Lykkes skeive blikk de heller.

Knut er imidlertid en ganske fornøyelig figur. I all sin tristesse, er det han som klarer å se på dette miljøet med noenlunde edru blikk til tross for at ingen drikker mer enn ham – ja, det er han som kler av de fleste han møter. Både rent bokstavelig og i overført betydning. Samtidig rusler også han rundt temmelig naken. Han prøver med ujevne mellomrom å sende noen meldinger til sin sønn, men får sjelden noe svar. I beste fall en tommel opp.

Fornøyelig er også en scene i romanen der to skoleelever, 12 år gamle, skal skrive en oppgave om Knuts suksessfulle roman. Men å lese bok, det har de ikke tid til, noe de to skoleelevenes lærer forsvarer med at ungdommen i dag har så dårlig tid. Men mobilen har de tid til å leke med, tenker Knut, seks til 12 timer daglig.

Det er altså først og fremst det litterære, sjøldyrkende miljøet som får passet sitt påskrevet her, men det gjøres så finurlig av Lykke at det på sett og vis treffer alle oss andre også. For eksempel er mobiltelefonen en sentral ingrediens i denne romanen, en ingrediens som vi alle drukner våre liv i. Blir livet for vanskelig, og her er det svært vanskelig, så er det opp med denne hersens dingsen. Og blikk, sinn og alt som er igjen av konsentrasjon blir i dette speilbilde av et apparat resten av kvelden. Troen på litteratur, at det er noen vits å lese bøker – ja, den syns fjernere enn noensinne. Her møter vi en gjeng forfattere som er mer opptatt av seg sjøl enn sin litteratur, de er mer opptatt av å bli sett enn og bli lest.

I denne romanen er det en stadig stigning, omtrent som promillen i blodet på Knut. Og når det da endelig er duket for den litterære happeningen han er på festivalen for, har han så mye oppdemt raseri og irritasjon at munnen løper helt løpsk. Det blir nok litt pinlig for de som er i litteraturteltet på Lillehammer, men kostelig for oss som sitter hjemme og leser.

Med «Vi er ikke her for å ha det morsomt» har Nina Lykke definitivt skrevet sin beste bok. Dette er samtidssatire av høy klasse. Hører jeg innvendingene: Dette er jo igjen en bok for middelklassen om middelklassen! Mulig det, men det er godt dokumentert at det stort sett er vi i middelklassen som leser bøker. Så hva skal da en forfatter gjøre? Skrive dikt og melde sin ankomst hos Nav?