JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Øivind Bratberg er statsviter. Og ekspert på Storbritannia. Han blir ofte trukket inn som kommentator i diverse medier når politiske spørsmål i Storbritannia står på dagsorden. Og det gjør de ganske ofte. Landet er jo en økonomisk og politisk stormakt i Europa – og et land vi i Norge har et tradisjonelt nært forhold til.

For fem år siden skrev Bratberg boka «Skyggebilder av Storbritannia». Det var faktisk hans første bok. Og altså før både Brexit og Skottlands folkeavstemning om løsrivelse eller ei fra Storbritannia. Skjønt, begge disse hendelsene har likevel fått en betydelig plass i boka – særlig EU-spørsmålet. For sjøl om det kanskje er finanskrisa og dens konsekvenser som er det underliggende tema i denne boka, så behandler Bratberg også Storbritannias mer og mer vanskelige forhold til EU. Han ser det hele i et historisk perspektiv. Og får godt fram at det først og fremst er den politiske høyresida som i dette øyriket er mest skeptisk til EU, mens venstresida stort sett ikke deler holdningene til sine søsterpartier i for eksempel Norge. Margaret Thatcher, The Iron Lady og statsminister fra 1979 til 1990, ble for eksempel mer og mer kritisk til EU. Basert på et sterkt behov for at Storbritannia skulle klare seg sjøl. Make Great Britain great again, var tankegangen – nærmest i en slags Donald Trump-stil.

Bratberg er ikke bare opptatt av Storbritannias forhold til Europa, men også forholdet til seg sjøl. Klasseproblematikken tas opp i historisk kontekst. Og igjen er Thatcher med i diskusjonen. Hun kjempet som kjent med nebb og klør for å knuse arbeiderklassens viktigste talspersoner i samfunnet. Fagbevegelsen. Blant annet ved å demontere kullgruveindustrien. Dermed knakk hun ryggen på en sterk fagbevegelse. Den har faktisk aldri reist seg igjen etter jernkvinnens sterke medisin på 1980-tallet. Til slutt falt hun imidlertid nærmest for eget grep.

Bratbergs bok er skrevet i kjølvannet av de olympiske sommerlekene i London i 2012. Den hendelsen spiller også en viss rolle mot slutten av boka. Men sjøl om han er akademiker, og åpenbart kan sitt stoff, skriver han uanstrengt og lettlest. Vi som ikke er mer enn gjennomsnittlig bevandret i britisk historie, politikk og kultur får likevel en sterk følelse av at vi lærer noe på hver eneste side. Og det er heller ikke særlig vanskelig å se sånn noenlunde hvor forfatteren befinner seg på den politiske skalaen. Likevel er teksten balansert nok. Kanskje fordi den er mer framstillende enn problematiserende. Skulle den først hatt mer av det sistnevnte i seg, kunne jeg ønsket meg en noe mer inngående analyse av Tony Blairs statsministerperiode fra 1997 til 2007. Unge tunger skal jo ha det til at det viktigste Thatcher skapte var Tony Blair, mannen med New Labour, et britisk arbeiderparti som en periode nesten ikke var til å kjenne igjen. Og et parti Jens Stoltenberg også lot seg inspirere av en liten periode helt til han skjønte at New Public Management ikke var noen lur vei å stake ut i Norge.

Bratberg har skrevet en god og informativ bok om Storbritannia før Brexit. Nå venter i hvert fall jeg på boka etter Brexit.