JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Så kom det enda ei bok – en politikerbiografi – om venner og uvenner på livets vei, gjennom stortingskorridorer og vandrehaller, kontor og kantiner. Siv Jensen, nylig avmønstret leder av Fremskrittspartiet, er nemlig også ute med sine egne ord, ramsalte og urovekkende, etter om lag 25 år med munnkurv i demokratiets tjeneste. Hva i all verden er dette? Hvordan har vi stilt oss i verdens mest åpne samfunn? Hvorfor all denne skittkastinga?

Den er kjapt skrevet denne boka, med god hjelp av Gunnar Ringheim, med ei fortid blant annet som journalist i Dagbladet – en tabloidjournalist som veit hvordan oppmerksomhet skal skapes, også i bokform.

Men la meg aller først gripe fatt i et sitat mot slutten av den til biografi å være ganske korte teksten, her avslutter Jensen kapitlet «Misunnelseskulturen» sånn: «Den sosialdemokratiske grunnregelen i Norge er misunnelse og janteloven. Jeg har ingenting til overs for det. Thatcher turte å gjøre forandringer. Hun sto i det, og hun gjennomførte til tross for enorm motstand. Jeg har akkurat det samme i meg. Jeg har aldri vært redd for trøbbel. Hadde det vært opp til meg, skulle vi vært enda tøffere i regjering.»

Med respekt å melde, her er det mye sludder samlet innenfor sju setninger, særlig i den første. Den politiske høyresiden generelt, og Fremskrittspartiet spesielt med Siv Jensen som hærfører, bør slutte å trekke «misunnelseskortet» i sin karakteristikk av den politiske venstresiden. For det handler ikke om moral når venstresiden kritiserer Stein Erik Hagen, nullskatteytere og andre rikinger – nei, det handler om en politisk teori om klasser og fordeling som høyremoralister tydeligvis ikke er særlig interessert å sette seg inn i. Heller ikke janteloven er noen god merkelapp, den kan med hell vendes mot høyresiden sjøl. At Thatcher gjorde vei i vellinga, ikke minst i kampen mot britiske fagforeninger, er lite omstridt – men var endringene til det bedre? Det unnlater Jensen helt å drøfte. Jensens utfordring i denne boka er at dette forblir på påstandsnivå, analyser og begrunnelser mangler.

Nå skriver Jensen allerede i innledning av denne boka at den er raskt skrevet, rett skal være rett, at det er et poeng å være ujålete, lettlest og underholdende – ja, at boka ikke en gang krever den helt store politiske innsikt hos leserne. Derfor må det være lov til å si at hun treffer rimelig bra – skjønt, underholdende? Fiender av Carl Ivar og Eli Hagen kan sikkert dra på smilebåndet her og der, partiets grunnlegger og en gang partieier, blir jo utsatt for et av de verste karakterdrap som har skjedd på norsk innafor to stive permer. At han roses der det ikke er noen vei utenom, at han har vært et politisk forbilde, kan ikke veie opp for at han virkelig sitter igjen med svarteper og lite av æren i behold.

Sånt er ikke ulovlig i bokform, men hvor smart det er kan diskuteres. Den tiltakende tendens til flere og flere ufine personkarakteristikker i politiske biografier og memoarlitteratur, hever neppe kvaliteten verken av det litterære eller den politiske lærdommen leserne kan trekke. Men det gjør kanskje noe som er viktigere enn dette – det øker nok salget og såkalte folk flest sin interesse.

Siv Jensen skriver seg raskt og kronologisk gjennom sitt liv. Vi møter henne først utenfor politikken, i familien som hun hevder å være så glad i, før vi raskt bringes inn i Fremskrittspartiet som framstår som en båt i konstant urolig sjø – som på sitt aller verste vil si full orkan. Det berømte møte på Bolkesjø er sjølsagt med, det samme er fadesene til Terje Søviknes, Per Sandberg, Sylvi Listhaug og Tor Mikkel Wara. Fire mennesker som betyr – og har betydd for Sandbergs del – mye for henne personlig. Et par andre merkelig bygdeoriginaler som har vært innom partiet, hopper hun mer eller mindre over uten at dette svekker boka vesentlig.

Etter at Siv Jensen kaster inn håndkleet og trer ut av norsk politikk etter innkjøp av ny bil og hund, forteller hun at det aldri blir noen retur. Nå er hun lykkelig, endelig kan hun si akkurat det hun har på hjerte – rett fra levra sånn vel idealet til et ekte fremskrittspartimedlem er. Profesjonell politiker blir hun aldri mer.

Som allerede nevnt er denne boka tabloidfaglitteratur på sitt mest potente. Og dermed helt i tråd med et politisk partis syn som vel er at bøker strengt tatt ikke er noe vi trenger. Aller best er Siv Jensen der hun tar noen «småoppgjør» med seg sjøl, nesten i ren AKP-stil. For i motsetning til for eksempel Thorbjørn Jagland og Martin Kolberg, er Siv Jensen i stand til å fortelle at hun har gjort mange tabber, at han langt på vei er feilfri – ja, at hun egentlig stort sett er som deg og meg. Denne delen av boka står det respekt av, dette står i skarp kontrast til hva sikkert mange forventet av Norges svar på Maggie Thatcher. Så kanskje ikke Siv Jensen er the iron lady likevel.