JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Douglas Stuart, utdannet designer, har fått sin debutroman nylig oversatt til norsk. Romanen er solgt til en rekke land utenfor Skottland, som er forfatterens hjemland, den er rost opp i skyene av The Observer og ble for sikkerhets skyld også vinner av Bookerprisen i fjor. I tillegg ble den nominert til beste bok under National Book Awards – så hva mer er det egentlig å si enn ja, takk og amen?

Vel, vi er i Glasgow i Skottland, og vi er blant arbeiderklassen i denne utpregede industribyen. Året det meste av handlingen foregår i er 1981, et par år etter at Maggie Thatcher ble statsminister i Storbritannia. Hun var som kjent ikke særlig villig til å satse på fagbevegelsen, hun la seg særlig ut med gruvearbeidernes fagforeninger – there is no such thing as society, som hun sa. At thatcherismen setter rammene for det samfunnsmessige universet i denne romanen, er ganske åpenbart.

Så er spørsmålet: Handler den om byen Glasgow, om gutten Shuggie Bain som boka har fått tittelen sin etter – eller handler den om hans mor Agnes og hennes tiltakende alkoholisme? Svaret er sjølsagt at den handler om alt dette – og en del til. For her henger alt sammen med alt. Arbeidsløsheten herjer, vold og tragiske familierelasjoner følger i dens kjølvann.

Agnes Bain er nok bokas hovedperson. Hun ønsker både seg sjøl og sine barn det aller beste her i livet, men alt går ikke helt etter hennes planer. Hennes første ekteskap går i dass, den andre mannen i hennes liv er et dårlig parti – en drosjesjåfør som også blir faren til Shuggie (som egentlig har fått døpenavnet Hugh). Mot slutten av deres samliv, begynner Agnes å trøste seg med alkohol – etter hvert tar det helt av. Hun drikker alt hun kommer over. Og vel så det. Drosjesjåføren forsvinner ut av hennes liv. Og Shuggies. Så dukker det opp en ny drosjesjåfør som bare er maksimalt et nummer bedre enn den forrige. Et lite øyeblikk klarer også Agnes å la flaska stå, hun drar på AA-møter og vi kan skimte en tilværelse med lys i den andre enden, en virkelighet som er liv laga. Men dette varer dessverre ikke evig,

Shuggie blir et mobbeoffer på en skole han drar mindre og mindre til. Ikke bare må han ofte rydde opp hjemme, han orker ikke drittpratinga fra sine klassekamerater heller. At han er homofil, er ikke akkurat noen fordel i dette røffe miljøet. Hans faste punkt her i livet er kjærligheten til sin mor. Den er grenseløs – ja, nærmest hensynsløs. Forholdet mellom mor og sønn er i det hele tatt svært så rørende. Agnes skuffer sin sønn gang på gang, uten at hun egentlig ønsker det, og han holder ut. Unnskylder ikke i tide og utide, men gir seg ikke.

Jeg vil tror dette hudløse og sterke portrettet av et alkoholikerhjem vil treffe en del alkoholikerbarn mitt i hjerterota. Det er sårt, det er fortvilende – det er realistisk. Aller mest fortvilet er kanskje Agnes sjøl. Som flere ganger forsøker å ta sitt eget liv. Det er ingen koseroman dette her.

Familien Bain, som gjennom denne historien bare blir mindre og mindre etter hvert som flere og flere stikker hjemmefra, flytter fra sted til sted. Til lodne bydeler i en sliten by. Språket som føres her er direkte east-enders. De færreste har mer enn nåla i veggen. Oversetter Hilde Stubhaug har virkelig klart å gi fortellingen et troverdig norsk språk som viser oss klassiske trekk fra arbeiderklassens sosiolekt (som for eksempel ved å bruke «hu» der det grammatikalsk riktige er «henne»). At noen av karakterene også slenger rundt seg med en del språklige vulgariteter fra gatas repertoar hører med til dette scenariet.

Det kunne fort blitt en kald og utvendig sett historie av dette. Det har blitt det helt motsatte. Med en tredjepersonsforteller har Stuart likevel klart å skape en historie fra innsiden – ja, det er nesten så vi skulle tro fortelleren sjøl var med i handlingen. Dessuten oser det varme og inkludering her. Det fins ikke en karakter, så skakkjørt i livets vev som mange av dem er, som ikke står fram med en menneskelig verdighet og respekt. Dette er mesterlig gjort, det gjør sterkt inntrykk.

Når romanen avsluttes, har vi forflyttet oss 11 år fram i tid. Maggie the ironlady har abdisert, lagt håndveska si på hylla, men er det noe håp for Storbritannia – fins det noe liv etter Thatcher?

Svaret på det spørsmålet får vi ikke i denne teksten, men det vi får er en sterk arbeiderklasseroman som det ikke går mange av på dusinet. Dette er antagelig levd liv, av dette vil jeg gjerne ha mer. Mye mer.