JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Nå har han skrevet en biografi om en mann som nok er hakket mer berømt en seg sjøl – nemlig Donald Trump – eller The Donald, som han visst nok bare kalles over there.

Nå har ikke det norske nyhetsbilde akkurat vært sulteforet på stoff om denne mannen den siste måneden, men denne biografien kan likevel være vel verdt å lese. Her får vi tilsynelatende ei usminka bok om en mann som de aller fleste av oss syns er helt uspiselig. Inntrykket forsterkes etter lesningen av «Sannheten om Trump». Det er svært lite positivt å si om denne mannen – og det gjør heller ikke D’Antonio.

Kan det da bli ei lesverdig bok? Tja, et ganske vanskelig spørsmål. Forfatteren presenterer en mann som helt fra barnsben av framstår i egne øyne som verdensmester i det aller meste – med et sjølbilde som nesten savner sidestykke. Det sterkeste ordet biografen bruker er narsissist – det fortoner seg etter hvert som en mild diagnose. I tillegg får vi i boka en god dose familieliv og Trumps kvinnesyn – men framfor alt får vi storyen om hvordan han alt fra tidlige år slo seg opp som forretningsmann. For noen virker nok dette som en suksess – og i mengde dollar så er det jo en vinnerhistorie – men de aller fleste av virkemidlene Trump bruker på sin vei er nok i såkalt normale menneskers øyne etisk helt forkastelige. Sosial dumping, for eksempel, er helt uproblematisk for Trump. Jeg har sjelden – om noen gang – møtt et menneske i ei bok hvor survival of the fittest er en sterkere ledesnor.

Forfatteren moraliserer egentlig ikke i denne boka – det er nær sagt ikke nødvendig. Han forsøker heller å vise hvem The Donald egentlig er, og gjør det med et solid noteapparat. Dessuten har han fått audiens i Trump Tower i New York også, og intervjuet hovedpersonen. Nå skal det sjølsagt sies at The Donald sjøl ikke er verdens mest pålitelige kilde – spesielt ikke når det gjelder karakteristikker av seg sjøl. Og det gjør forfatteren et godt og tydelig poeng av.

Noe blendende skrivekunst er ikke denne boka. Den er skrevet i en relativt nøktern og streng sakprosaisk stil. Morsomhetene er det hovedpersonen sjøl som står for dersom du har sans for å lese om et nokså absurd syn på virkeligheten. Boka ender naturlig nok med det som nå er på alles lepper – kan denne mannen bli USAs neste president? Og etter endt lesning av biografien er jeg vel blitt mer sikker enn noen gang at det kan han nok ikke. Riktig nok trodde jeg også i 1980 når cowboyen Reagan kom ridende fra California at noen president kunne The Ronald aldri bli. Så feil går det an å ta. Men denne gangen – nei, det kan ikke være mulig! Jeg har en sterk følelse av at D’Antonio har forsøkt å finne forsonende trekk hos Trump – han klarer bare ikke å finne dem. På sett og vis svekker det noe av leseropplevelsen av denne boka. Det blir litt for forutsigbart, hovedpersonen blir rett og slett en person blottet for nyanser. Samtidig tyder det aller meste på at The Donald er sånn, at han rett og slett er en trøstesløs tegneseriefigur som imidlertid ikke må forveksles med den langt mer avanserte og fargerike Donald Duck. Og da har jo forfatteren ikke noe annet valg enn det han har tatt. Jeg priser meg uansett lykkelig over at jeg ikke er amerikaner og skal stemme ved høsten presidentvalg – det må være utilfredsstillende ved ett valg ikke å ha noe valg.