JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hogne Hongset har passert 80 år med god margin, men det hindrer han definitivt ikke i å fortsette en forfatterkarriere som ble startet i 2010. Før den tid hadde han gjort det aller meste, unntatt å skrive bøker.

«Varsleren» het debutboka, det første bindet i en trilogi om oljebransjen, en bransje han kjenner fra innsiden fordi han i lang tid har vært ansatt som infosjef hos gamle Statoil. Hans fjerde roman «Den femte dykkeren» handlet om nordsjødykkerne og deres farefulle yrke og elendige arbeidsforhold, mens de fem siste årene har han brukt til nok en trilogi om kraftbransjen – med særlig fokus på flere sider ved vindkraftverkproblematikk. Alle hans bøker kan rubriseres under sjangeren spenningsromaner eller thrillere, og de er stinne av energisk samfunns- og maktkritikk. Dette er jo en egnet sjanger for den slags. Hans siste roman heter «Klimaprofitøren» - og det er den det skal handle om her.

Vi møter hovedpersonen Tonje Østrem som er journalist. Det grepet har han også brukt tidligere, journalister er jo ofte nysgjerrige mennesker med sans for å grave fram saker når tingene viser seg å være litt annerledes enn de gir seg ut for å være. Og journalister kan ofte bare ta en telefon og få innpass på steder andre bare kan drømme om. Yrkesrollen er dermed særlig velegnet til å bli en snushane i en roman. Hongset utnytter dette til sitt fulle i «Klimaprofitøren». Østrem framstår som en troverdig karakter, hun kunne vært virkelig. Forfatteren har til og med gitt henne noen romantiske følelser for andre rundt seg, du mister sjelden lesere av sånt.

Østrem er i utgangspunktet og i starten av boka ganske på linje med den tradisjonelle miljøverneren. Hun er tilhenger av vindkraft, ikke bare til havs, men også på land. Det er det også noen andre som er, men de tjener i all hovedsak penger på det. Og det er disse profitørene forfatteren går løs på i denne romanen, en roman som akkurat som i flere av Hongsets andre og nevnte romaner relativt uanstrengt beveger seg mellom et knippe fiktive personer og steder, men også trekker inn mennesker fra vår virkelige verden. Den vekslingen fingerer fint.

Det er dårlig skikk å gi altfor detaljerte referater fra bøker i denne sjangeren. Spenningen er en viktig ingrediens, skurker og helter skal jeg overlate til leserne å finne. Men det kan sies så pass mye at hovedpersonens forkjærlighet for vindkraft på land får en del juling underveis, samtidig som hun også rir et par hester parallelt.

Thrillersjangeren lever av et troverdig plot, og språket kan fort bringe handlingen helt ut av lage om det ikke sitter. Hongset har et gjennomgående skjønnlitterært grep, språket flyter fint uten at det er grensesprengende og revolusjonerende. Men det skal det heller ikke være, dette er brukslitteratur som skal bringe leseren effektivt gjennom storyen og til slutt ha fått med seg det samfunnsmessige poenget.

Om «Klimaprofitøren» klarer å omvende vindkraftaktivister tviler jeg vel kanskje litt på, for denne debatten er ofte hard og lite forsonende. Men «alle», uansett standpunkt til vindkraftverkenes fordeler og ulemper, bør kunne få noe ut av denne thrilleren. Og skulle de være mest interessert i fakta, og mindre av spenning, så har forfatteren for ordens skyld også skrevet et mer faktabasert etterord som kan leses for seg hvis noen ønsker det.