JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Jeg-fortelleren i denne romanen er forfatter og har nettopp fått sitt andre barn da teksten starter. Hun er sårbar og hudløs, veien fram til denne fødselen har vært lang og bekymringsfull. På flere plan. Som livet i sin alminnelighet. På et tidligere stadium i tilværelsen var hun i tvil om hun noen gang ville få et barn, ville få en familie. Men så løste det seg. For det var vel dette hun egentlig ville? Stifte et hjem med mann, barn – men kanskje uten bil og garasje.

Romanen henvender seg til dette guttebarnet hun nettopp har født. Fortelleren gir barnet sitt de viktigste ingrediensene i sitt eget levde liv, et liv som jo også er en del av barnets liv – dette er en fortelling vi kanskje alle ville ønsket oss av vår egen mamma. Skjønt, jeg tipper at ikke så mange har fått oppleve dette, uten at fortellingen blir noe mer urealistisk av den grunn. «Barnet» er en tekst som er rotfestet i virkelighetens verden.

Fortelleren som er i slutten av 30-årene trodde også at hun var kjærlighetsløs, hun trodde hun aldri ville finne seg en kjæreste, en mann å elske – en mann som elsket henne. Der tok hun imidlertid feil, sånn unge mennesker ofte gjør. Om både dette og hint. På et skrivekurs treffer hun en forfatter, de blir et par, men hun blir med tida usikker, han er ikke helt som alle andre, han er skjør og lite nervesterk. Hun forlater ham, og ikke lenge etter tar han livet sitt. Måten Skomsvold skriver fram dette sjølmordet på er stor skrivekunst, da jeg leste det ristet det både i kropp og sjel.

Så dukket Bo opp, en snill mann som ikke bare ble fortellerens nye kjæreste, men også faren til hennes to barn – han er altså pappaen til det barnet hun henvender seg til med sitt «du». En god og omsorgsfull pappa, ser det ut til.

Barnet er ikke nødvendigvis Guds beste, riktignok har gutten ikke rukket å gjøre all verdens skade ennå, men han skriker på upassende tidspunkt, han holder sine foreldre våken om natta, han er altså som små barn flest. Fortelleren verken idylliserer eller forjævliggjør tilværelsen som småbarnsmor, igjen slår en nøktern realisme inn. Det eneste feltet hvor vi finner spor etter idealisme, og kanskje litt romantisme, i denne teksten er når fortelleren gir uttrykk for sine ambisjoner som forfatter. For det er å skrive hun vil, det er det hun alltid har villet sjøl om hun kom seint i gang. Og når hun får til skrivingen, da er ingenting finere.

«Barnet» er en vakker roman om livet i all sin prakt og elendighet. Store ord er totalt fraværende i denne korte teksten, derfor blir livet stort i stedet. Vi er verken på fest eller i begravelse, men i det store og det hele et sted midt imellom, her er mye kjærlighet på og mellom linjene. Og en stor dose undring over hva livet er, var og kan bli. Språket er nydelig, det er liketil, men rommer samtidig mye mer enn det kan virke som ved første øyekast. Og det er en grunntone, en akkord, i denne romanen som er sterk, dyptpløyende og megetsigende – av en forfatter som ikke bedriver ord, som ikke pynter seg med dem og som veit nøyaktig når en fortelling er ferdig.