JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I Åsne Seierstads siste bok «To søstre» bygger hun opp den dramatiske historien om de to tenåringsjentene og søstrene Ayan og Leila uten å ha snakket ett ord med dem. Jentene som bor i Bærum og har somalisk bakgrunn går gjennom en radikaliseringsprosess, delvis fordi de føler livet i Norge meningsløst, og drar helt plutselig til krigen i Syria for å kjempe en hellig krig på vegne av IS.

Bokas tema er hvordan radikaliseringsprosessen er mulig. Seierstad gir ikke noe entydig svar på spørsmålet om noe sånt fins, men avdekker en del momenter som vi kan tygge litt videre på. Søstrenes bror Ismael, deres far og mor blir de viktigste kildene til Seierstad ved siden av skriftlige kilder søstrene har etterlatt seg og sms-er de med noe sporadiske mellomrom sender hjem. Søstrene har vært i Syria siden 2013 og er der fortsatt. Faren Sadiq Juma kjemper en tapper og altoppslukende kamp for å bringe døtrene hjem igjen. Ett av hans mange fortvilte virkemidler er å be Seierstad skrive denne boka. For historien er så sann som det er mulig å fortelle den, og klok av skade fra en del diskusjoner om metodikk i tidligere bøker av samme forfatter, har hun denne gangen også skrevet en epilog med tittelen «Slik ble boken til». Et klokt valg i en ellers veldig god bok.

Det er ingen hemmelighet for de av oss som har fulgt Seierstad en stund at hennes litterære forbilder er russiske Svetlana Aleksijevitsj, den aldrende russiske dama som fikk Nobels litteraturpris i fjor, og den nå avdøde polske stjernereporteren Ryszard Kapuscinski. De tre holder på med det samme, og Seierstad nærmer seg faretruende fort sine idolers nivå. Det er i hvert fall ingen som gjør henne rangen stridig som eksponent for litterær journalistikk i bokform her på berget lenger. Hennes forrige bok «En av oss» var suveren og medrivende, denne er kanskje ikke helt der 22.-juliboka var når det gjelder spenning, men det ligger et vanvittig godt kildearbeid bak. Sjangeren er nemlig krevende. For å konstruere opp situasjoner med et vell av levende replikker fra situasjoner og steder du sjøl ikke har vært til stede, må du virkelig gjøre jobben din. Og der den norske litterære andedammen diskuterer virkelighetslitteratur i skjønnlitterær ham så busta fyker om dagen, holder Åsne Seierstad på å skrive om virkeligheten med et brett spekter av skjønnlitterære virkemidler, uten at det verken skal bli eller er diktning. Seierstad er dyktig på replikkveksling, hun er god til å skru sammen en spennende og dramatisk historie. Det gjorde hun i forrige bok, det gjør hun også nå. Den forrige har gått sin seiersgang i mange land allerede, det ville ikke forundre meg så veldig om denne gjør det samme. Potensialet er i hvert fall der. Også fordi temaet er interessant, aktuelt og internasjonalt. Norge er ikke det eneste landet i Vesten som sender IS-krigere rundt til de uroligste kantene av verdenskartet.

Helt uten lyter er boka imidlertid ikke, men det må nok kanskje forlaget ta mesteparten av skylda for. Det kan virke som det har gått fort – altfor fort – i korrekturen. En tre-fire – ja, kanskje opp til ti korrekturfeil kan vi tilgi i ei såpass tykk bok (nesten 500 sider), men her er det langt flere. Ikke sånn at vi ikke forstår hva som menes, men når preposisjoner mangler både her og der, gis det et litt slurvete inntrykk. Det fortjener Seierstad ikke. Jeg skjønner det var viktig for Kagge å få denne boka ut i god tid før julerushet med tilhørende gavepapir, men da det haster som mest, må det settes av større ressurser på nettopp sånt etterarbeid.