JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

1970- og 1980-tallet – kanskje særlig førstnevnte – er i norsk historieskriving kjent for en voldsom radikalisering av så vel det politiske miljøet som det allmentkulturelle samfunnslivet. Mye viktig skjedde, mange bevegelser oppsto. Noen av dem har også levd med videre.

En av de bevegelsene vi aldri verken bør eller må glemme er kvinnebevegelsen – kanskje den bevegelsen som satte de aller sterkeste spor.

Derfor er det gledelig at to av de som var med den gangen, og som fortsatt er både politiske bevisste og interesserte – Astri Holm og Berit Rusten, har tatt seg tid til å skrive bok om hva de fikk til og hva de kjempet for i det aktuelle tidsrommet. Riktig nok er deres arena Trondheim hvor det skjedde mye, men brorparten av det de skriver om kan relateres til øvrige deler av landet også – i hvert fall de større byene.

Temaene er mange. For eksempel kvinnekuppet i Trondheim, kampen for gratis barnehager til alle barn, opprettelsen av krisesentrene, kampen for sjølbestemt abort, kampen mot skjønnhetskonkurranser, porno og strippeklubber, kampen for gode barseltilbud og kampen for sekstimersdagen. Og ikke minst dokumentasjonen av den sterke søstersolidariteten som poppet opp, både nasjonalt og internasjonalt. Holm og Rusten skriver om mye mer enn å kaste bh-en!

En mann har de også gitt plass til, nemlig tegneren Trond Rømo som har illustrert boka på en fremragende måte. Skjønt, tenk om denne boka hadde inneholdt bilder fra 70- og 80-tallet også! Da ville festen og gjensynet med to praktfulle tiår vært helt fullkommen. Kanskje en oppfølger – en fotobok fra samme periode?

Boka kan leses som en hyllest til en gjeng damer og aktivister som virkelig satte merker etter seg – som er pionerer sjøl om kvinnebevegelsen også eksisterte før 1970. For her har lite kommet rekende på ei fjøl – damene står på skuldrende til hverandre – også i et historisk perspektiv.

Hva så med tida etterpå? Har kampen stilnet? Har engasjementet druknet? Forfatterne innrømmer at det skjer en neddemping på 1990-tallet. De skriver blant annet følgende i etterordet: «Det viktigste var kanskje at mange lente seg tilbake, fordi kvinnebevegelsen hadde oppnådd mye på 70- og 80-tallet. Aktivismen på grunnplanet stilnet, og individuelle løsninger ble for mange svaret på spørsmål som hadde med arbeidsliv, kroppspress og arbeidsfordelinga i hjemmet å gjøre. I tillegg har vi tenkt at vi ikke tok høyde for de strukturelle forskjellene mellom kjønnene, i samfunnet og kulturen, representerer en 1000-årig tradisjon, som ikke kan forandres gjennom en eller to feministiske bølger … Kampen må bølge videre!»

Av mange spennende kapitler i boka, merket jeg meg kanskje aller mest beskrivelsen av kvinners kår på arbeidsplassen, eksemplifisert ved streiken i fiskeribedriften på Hustad – en typisk kvinnearbeidsplass hvor det var mange NNN-organiserte og hvor de lokale aktivistene ikke fikk den støtten de ønsket seg fra forbundet sentralt. Ikke bare kjempet damene her mot arbeidsgiversiden, men også mot ledelsen i eget forbund. Denne historien er sterk og vond å lese, og det handler om definisjonen av nedfelte prinsipper i tvisteforholdene i arbeidslivet. Uten å gå inn på konflikten(e) i detalj, er det ikke vanskelig å spore sterke følelser her. Jeg skulle nok gjerne sett at forfatterne for eksempel hentet inn noen synspunkter fra NNN-ledelsen i denne saken, men kanskje er det en jobb som kan følges opp av andre? Uansett er det interessant lesning – og et godt eksempel på at kvinnekampen ikke var noen kjære mor.

Boka er ikke helt lytefri hva angår korrekturfeil og noen språklige formuleringer, men det gjør etter mitt skjønn ikke så altfor mye. Uten å være stalinist mener jeg at av og til helliger målet midlet.

Denne boka er et historisk dokument og begivenheter som ikke bare vår tid trenger å bli minnet på, men som også viser at det nytter.