JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Mulig du ikke veit hvem Morten Wetland er, det er for så vidt nesten noe av poenget både med den jobben han har hatt i store deler av sitt voksenliv, men også mer allment om den litt uformelle tittelen jobben hans har – nemlig koffertbærer. Boka han har skrevet heter da også akkurat det – i bestemt form. Skjønt, kjært barn har mange navn.

Wetland er jurist av utdannelse, men er over gjennomsnittet glad i politikk, kanskje særlig utenrikspolitikk. Dette førte han først til Utenriksdepartementet, og deretter til SMK – eller statsministerens kontor, for de uinnvidde. Som både statssekretær og rådgiver – og, ja nærmest alt-mulig-mann. Wetland er nemlig sosialdemokrat, og siden Arbeiderpartiet ikke er uvant med å ha landets statsminister, fulgte altså Wetland, for øvrig en god kompis av og mangeårig kollega med dagens statsminister Jonas Gahr Støre, med på lasset. Særlig er det Gro Harlem Brundtland som ble hans overordnede i de tre periodene hun satt som landets statsminister. Wetland var også svært delaktig i at Gro gjorde internasjonal karriere også etter statsministerperioden, både i FN-systemet og i Verdens Helseorganisasjon (WHO).

Om dette og en del annet har koffertbærer Wetland skrevet ei svært interessant bok om – i hvert fall om du er interessert i hvordan politikk blir til på aller høyeste hylle. Og la det være sagt med en eneste gang, Wetland er en glimrende skribent. Han dokumenterer språklig overskudd, eleganse og vidd. Han går ut og inn av kontor, møtesaler og korridorer hvor de aller færreste kunne drømt om å befinne seg med en trygg og arrogant holdning som er misunnelsesverdig. Dette er en mann med sjøltillit, noe som smitter over på leseren i så stor grad at vi retter oss litt i ryggen vi også og tar litt av æren for alt han får til.

I denne boka møter vi ham i mange situasjoner, han fikser det aller meste uansett vanskelighetsgrad på oppdraget. Men vi møter en del andre også, folk som Wetland sjøl støtte på en gang på 1980-tallet, 1990-tallet og årene deretter. Arne Treholt er med, det samme er Jens Evensen og Raymond Johansen. Også familien Clinton og Al Gore har bærende roller i denne boka. Og sjølsagt Jens og Jonas. For Wetland er på fornavn med de fleste som betyr noe, særlig i norsk politikk, men også i internasjonal. En særlig forkjærlighet har han for Tyskland, et land hvor han var ambassadør i mange år. Berlin og Manhattan, Wetland var tidligere ute enn selveste Leonard Cohen.

Hva vil det egentlig si å være koffertbærer? Wetland summerer det opp sånn i boka: «Koffertbæreri handler om å være en nese foran. Det handler om å være så effektiv som mulig for å oppnå det sjefen ønsker. Det handler om å forutse trøbbel, vurdere risiko og forebygge når noe går galt. For å være så god som mulig var det nyttig å kikke over skulderen på de beste i verden.»

Eller som han skriver et annet sted i boka: «Folk ser at du bærer en koffert, og de tror at det er det du gjør. De vet ikke at du også har pakket den. Martin Kolberg er den eneste i Norge som er født sånn.»

Men Wetland er ikke Kolberg, han må lære seg jobben, drar til USA, landet der alt omkring politikk og politikere er profesjonalisert til den minste detalj, og blir etter hvert den beste i klassen. I hvert fall her til lands, og i hvert fall i egne øyne. Sjøltillit og gode venner er en gudegave.

Wetland sparer ikke på konfekten i denne boka. Jeg tok meg i under lesningen å lure på om han egentlig er klar over hvor mye han «avslører». For i de korridorene han og hans kolleger springer i med veska til ulike statsoverhoder i nevene, er de så privilegerte at de neppe skjønner det sjøl en gang. De folka her søker ikke på jobber sånn vi andre må – nei, det har de neppe gjort noen gang, de bare forteller «de rette» menneskene hvilke nye jobber de sikler på når de er blitt lei sine gamle – og vipps, så er saken biff, surkål og ertestuing. For en merkelig verden! Jeg velger å tro at Wetlands beskrivelser av de indre gemakker i det politiske toppskiktet er reinspikka realisme. Og i den sammenhengen er dette skremmende lesning. Ja, det er nesten pinlig å bli vitne til. Så hadde ikke forfatteren skrevet så godt om dette, så levende, spenstig og av og til sjølironisk, ville denne boka falt sammen som et pompøst verk uten interesse for andre enn slekt og venner.