JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den amerikanske valgkampen er over for lenge siden, og de nordmenn som var interesserte hadde god anledning til å følge den i norske aviser. For kort tid siden kom det også ut ei bok om valgkampen, skrevet av den relativt unge statsviteren Are Tågvold Flaten. Og for oss politiske nerder er dette underholdende lesning. Mye av dette skyldes forfatteren, men her han han sjølsagt også hatt et takknemlig tema.

Amerikansk politikk – og kanskje enda mer amerikansk valgkamp – er noe helt spesielt, den ligner lite på det meste annet vi forbinder med politikk. Her er temperaturen så høy, personfokuset og skittkastingen så dominerende, at det som skjer i Europa blekner i enhver sammenligning.

Forfatteren deltok nærmest som journalist gjennom store deler av nominasjonsprosessen og hele valgkampen, og han dekket den fra begge sider. For det er jo bare to sider i amerikansk politikk, den røde og den blå – Republikanerne og Demokratene – som ikke må forveksles med for eksempel norsk venstre- og høyreside. Hvem som er radikale og konservative i amerikansk politikk varierer – om ikke fra dag til dag – så i hvert fall fra sak til sak. Samtidig snakker vi kun om to partier. Alt annet av partikonstellasjoner er nesten ikke verdt å nevne – de har i hvert fall ikke en sjanse til å vinne kampen om plassen i Det hvite hus. Hvor demokratisk en sånn sementert topartistruktur er, kan diskuteres. Det gjør boka imidlertid ikke.

Forfatteren følger altså både Trumps og Clintons kamp mot den såkalte verdens mektigste post – presidentembetet i USA. Og sjøl om vi jo kjenner resultatet, er forløpet til Trumps valgseier vel verdt å sette seg inn i. Ingen skal si at ikke Hillary Clinton brukte sine metoder for å bli USAs første kvinnelige president, men Trumps nominasjonskamp er en historie som savner sidestykke. I utgangspunktet kjempet han også mot flere motkandidater, kandidater han feide av banen med akkurat de virkemidlene han fant nødvendig. Uten sjenanse, uten et snev av respekt for andre enn seg sjøl valset han over sine rivaler etter eget forgodtbefinnende. Om vi skal tro Tågvold Flaten. Og jeg ser ingen grunn til å gjøre noe annet. Det han omtaler i boka stemmer bra overens med hva norske aviser fortalte oss gjennom store deler av fjoråret.

Forfatteren har kalt boka «Sirkuset». For dem som har et positivt forhold til elefantkunster og linedansere – og ser på sirkuset som et høyverdig kulturuttrykk – så er nok sammenligningen til den amerikanske nominasjons- og presidentvalgkampen litt haltende. Det er ingenting som minner om kultur her. Det kan riktig nok framstå temmelig komisk, men også for politiske nerder er det nok mer snakk om tragikomikk. Når politikk dras ned på dette nivået, er det bare ren underholdning igjen. Forfatteren får dette tydelig og klart fram i sin bok uten å bli moralsk forarget. Og det er nesten en bragd i seg sjøl. Som leser er det nesten så jeg ble fornærmet på menneskehetens vegne. For å si det med Ari Behn – dette er trist som faen!

Boka er mer en reportasjebok om hva som skjedde på ulike arrangementer i forkant av de to partienes landsmøter og i valgkampen etter at nominasjonene var klare. Her er få analyser – vi får servert hva de ulike aktørene sa til hverandre og hvordan enkelte tilhengere støttet eller tok avstand fra sine helter. Og ikke minst: Vi får et inngående innsyn i mange av kandidatenes privatliv. I amerikansk politikk er som kjent privatlivet viktigere enn hva den enkelte står for politisk – ja, personlig vandel er politikk. Her ville et ukeblad som norske «Se og Hør» hatt elleville dager. Du skal ikke ha blitt tatt med buksa særlig langt nedover beina før du bare kan kaste inn håndkleet og glemme politisk karriere. Om du ikke har penger, da sjølsagt – da er det meste mulig. For er det noe denne boka viser, så er det at ved siden av privatlivets betydning i politikken, er penger alfa og omega. The Money rules. I så måte er det kanskje ikke så rart at Donald Trump er blitt amerikansk president. Steinrik som denne forretningsmannen visstnok er.

Om amerikansk valgkamp kan bli skitnere enn den vi nettopp har overvært, får vi ikke svar på før om knappe fire år. Inntil da kan det være verdt å lese «Sirkuset». Forfatteren gjør i hvert fall få forsøk på å glatte over elendigheten. For de av oss som holdt USA på armlengdes avstand hele 2016, får vi tro at denne boka også er dekkende for hva som skjedde. Personlig er jeg sånn skapt at jeg i valget mellom denne boka og sirkus Arnardo velger førstnevnte.