JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Forlaget Manifest gir ut sakprosalitteratur og er kanskje mest kjent for sine pamfletter om ulike tema på 1-2-3. Skjønnlitteratur har de så langt holdt seg unna. Inntil nå. Kristian Fjellangers «Byrået», med undertittelen «En såpeopera om makt, mord og mageregulerende middel» er en krimtekst med satiriske kvaliteter. Handlingen er lagt til kommunikasjonsbransjen, fagbevegelsen og toppolitikken.

Som hovedperson møter vi Randi Wilhelmsen, en slu og nevrotisk direktør for det kommunikasjonsbyrået som romanen har fått tittelen sin fra. Hun er tidligere politiker, sosialdemokrat – og sånn sett føyer hun seg godt inn i rekka av det sannsynlig. For kommunikasjonsbransjens ansatte kommer jo enten fra politikken eller fra journalistikken.

Det er ganske vanskelig å gjenfortelle handlingen i denne teksten. Randi skaffer seg raskt en fiende som sånne fortellinger alltid trenger. En fiende som er villig til å ta de fleste infame virkemidler i bruk for å skade henne. Ja, de trenger seg gjerne helt inn i soverommet om nødvendig. I denne teksten snakker vi om Marianne, en journalist fra Dagsavisen som Randi klarer å få ansatt i Byrået. Det skal hun sjølsagt angre en del på etter hvert.

En av Byråets kunder er selveste LO. Eller kanskje mer presist en mann som aspirerer til å bli LO-leder. Randi engasjerer seg sterkt i en intrige som nok er noe for drøy til å passe helt inn i virkelighetens verden, men likevel har et skjær av realisme i seg. Og den får i hvert fall fram det de fleste veit: At LO ikke er noen søndagsskole. Søndagsskole er heller ikke storpolitikken som er Byråets hovedagenda.

Boka skildrer Byråets virksomhet kronologisk fra dag til dag gjennom 40 dager. Ikke uten satire og ironi sånn bokas vaskeseddel lover. Skjønt, direkte lattervekkende vil jeg ikke kalle den.

Noe av problemet her er det store persongalleriet. Også mer trente lesere enn meg i sjangeren såpeopera og intrigemakertekster av denne typen, vil få vanskeligheter med å henge med i svingene her. Kapitlene er korte, det skiftes hyppig fra scene til scene. Det er rett og slett krevende å følge den røde tråden. Det hele blir litt ute av fokus.

Det ligger liksom i kortene at når det venstreradikale forlaget Manifest gir ut bøker, så får vi en viss politisk vinkling fra venstre. Samfunnskritikk. Det er ikke så veldig lett å få øye på den her. Harseleringen med kommunikasjonsbransjen, maktkampen bak lukkede dører og blant gode og mindre gode venner, er åpenbar. Men lite av det gjør vel annet enn å slå inn åpne dører?

Fjellangers forrige bok på forlaget Manifest handlet om sorg, en rørende og alvorlig bok som var svært personlig i anslaget. Stort lenger unna «Byrået» er det nok vanskelig å komme. Det er liten tvil om at forfatteren har fantasi så det holder. Likevel burde denne såpeoperaboka vært strammet en del inn hva angår dramaturgi og persongalleri. Samtidig er det befriende at Manifest utvider sitt repertoar hva angår sjangre. For alt kan jo ikke skildres på 1-2-3.