JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Legg merke til at Espen Hammers bok om tilstanden til vår nærmeste allierte USA, som det så vakkert heter, har fått en tittel uten spørsmålstegn. Landet er nemlig i krise. Påstår forfatteren. Boka svarer på hvorfor.

Hammer er professor i filosofi og har bodd i USA i årevis – de siste årene i den historiske byen Philadelphia i staten Pennsylvania. Han er både filosof og USA-kjenner, det er ikke noe dårlig utgangspunkt. Men boka er antagelig skrevet på rekordtid, den inkluderer koronasituasjonen med god margin og til og med resultatet av det amerikanske presidentvalget i starten av november – skjønt, det siste stuntet til president Trump er dog ikke kommet med.

Jeg antar videre at kravet til aktualitet her har trumfet de lange, grundige analysene – det er nå det skjer. Boka er på 147 sider. Det er ikke mye når et sånt tema skal belyses – og som nevnt når spørsmålstegnet i tittelen skal sløyfes. Men påstanden er neppe verken særlig dristig eller kontroversiell. «Vi som elsket Amerika» het et essay av Jens Bjørneboe. Det er blitt en del færre som gjør akkurat det de siste fire årene. Om ikke på Lista, så flere andre steder i konge- og superrike Norge.

Hammer var (er?) glad i USA han, det mangler ikke på det, men liker dårlig det han nå ser. Han drar derfor en kortversjon av dette landets historie, men kommer fort fram (for fort?) til våre dager, først og fremst til Obama og Trumps presidentperioder – altså tida fra 2008 til våre dager. Fortrengningen av urbefolkningen (indianerne) og slaveriets barbari går han hurtig forbi, men dveler litt ved rasismen – kanskje primært som et moderne fenomen. Hammer underslår aldri hvor viktig det rasesegregerte landet har vært – og er – for rikets tilstand. Her skjuler mye av urettferdigheten seg, ulikheten, volden – ja, det meste som har ført fram til den miseren USA framstår som i dag. Og som har banket inn den siste spikeren i den kista som en gang het den amerikanske drømmen.

Hammer oppholder seg aller mest i vårt århundre. Ikke minst bruker han finanskrisa i 2008 som springbrett for mange av sine analyser. For eksempel skriver han dette: «Hvordan reagerte de liberale politiske elitene på finanskrisen i 2008 og de påfølgende år? Obama valgte å redde bankene, men iverksatte knapt noen tiltak for å forhindre at vanlige amerikanere måtte gå fra gård og grunn. Mens det var bonusfester på Wall Street etter de store redningspakkene til bankene, ble vanlige folks overbelånte boliger solgt på tvangsauksjon. Omkring ti millioner amerikanere mistet sine hjem i denne perioden.»

Dermed trekker han fram den enorme økonomiske ulikheten i USA, den som blant annet Occupy Wall Street-bevegelsen reagerte så sterkt på. Uten at det gjorde inntrykk på verken Obama eller andre fra den amerikanske eliten. Politiet tok seg av denne bevegelsen og fjernet demonstrantene fra gatene – det har jeg sett med egne øyne. Noe vakkert syn var det ikke.

Krisa i USA har egentlig vært permanent siden 1970-tallet. Særlig for en arbeiderklasse som gradvis har mistet jobbene sine. De som har klart å beholde jobbene, har opplevd at lønningene har stått bom stille. Det framstår nærmest som et paradoks at Woodstockgenerasjonen fra 1960- og 1970-årene har hatt så liten innflytelse på samfunnsutviklingen i USA. Det var jo i USA opprøret startet! Men hvor ble det av det?

Hammer legger med rette mest vekt på den økonomiske ubalansen i USA. Dollaren rår, dette er kapitalismens Mekka. Politikerne er også totalt underlagt denne «loven». I Norge ville vi nok kalt det korrupsjon, og av og til nepotisme – det er nesten ufattelig hva amerikanske politikere slipper unna med.

Er det så ikke mulig å gjøre noe med dette? Fins det ingen opposisjon til en selvutnevnt maktelite, stinne av dollar og med tilsynelatende gammel sørstatsbomull i ørene? Hvor er arbeiderklassen, hvor er den politiske venstresiden?

Hammer skriver: «Det hersker et grasrotdemokrati i dette landet med en stor grad av deltakelse på lokalnivå – mye mer enn i et land som Norge, der borgerne ofte forventer at myndighetene tar ansvar. Likevel er veien opp til det ledende politiske sjiktet, spesielt på riksnivå, ekstremt lang. Politikere er enten mediefigurer eller rett og slett maktskikkelser vanlige borgere aldri har noe kontakt med eller vet noe om. Om dette ikke uten videre utgjør noe tyranni, så kan det, slik mange hevder i dag, sies å være et oligarki, et fåmannsvelde. Eventuelt kan det kalles et plutokrati, styrt av økonomisk mektige aktører med utstrakte muligheter til å kontrollere folks oppfatning av dem.»

Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg trodd at Hammers bok var gitt ut på forlaget Manifest (og ikke Kagge) i serien USA på 1-2-3. Boka er nemlig forbilledlig kort og konsis. Den er en god innføring i hvorfor USA har havna der de har i 2021, men det er likevel få – om noen – overraskende synspunkter i boka. Personlig skulle jeg ønsket at Hammer hadde gått mer i dybden og lenger tilbake i historien. For Trump er ikke årsaken til USAs krise, han er resultatet!