JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

De var der lenge før vikingene, engelskmennene, hollenderne og spanjolene kom til det store kontinentet som i dag heter USA. Ja, de var der også lenge for nordmennene kom på 1800-tallet. Urfolkene – de vi med et fellesord ofte kaller for indianerne. Skjønt, det var kolonistenes begrep, de som trodde de hadde funnet India og kalte de folkene de møtte deretter.

Øivind Ravna, professor i rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø har skrevet boka «Fra Little Bighorn til Standing Rock», ei bok om de amerikanske urfolkenes historie og med særlig vekt på de som levde – og fortsatt lever – på prærien i Midtvesten, det som i dag er de to dakotastatene. Her finner vi nemlig lakotafolket som fortsatt kjemper for sitt land og sine rettigheter. They are still going strong.

Og dette er litt av en historie. Det er fortellingen om den hvite mann, amerikanske myndigheter, som systematisk har gjort sitt beste for at lakotafolket skulle bli borte. Mange kjenner slaget ved Little Bighorn i 1876 og massakren ved Wounded Knee i 1890, men historien er så mye, mye mer enn det. Den er mer enn Sitting Bull og Crazy Horse, tipier og dårlig brennevin.

En gang, lenge etter at europeerne hadde invadert USA – stort sett på østkysten – fant de ut at mye vil ha mer. De vandret vestover, de ville bygge og bo. På mange måter minner de om dagens settlere i Midtøsten. Og nordmenn var med på dette. De tok land som de ble innbilt tilhørte amerikanske myndigheter, jord de fritt mente de kunne dyrke til eget formål – en form for the promised land. Kanskje visste de ikke at jorda tilhørte urfolket, kanskje lukket de øynene. Resultatet ble uansett det samme. Urfolket, lakotaene i Midtvesten, ble fordrevet. De mistet sitt land, sin sjølrespekt – ja, mye av sin identitet. Mange gjorde motstand, men til svært liten nytte. De ble voldtatt, plyndret og drept.

Så kom gullrushet i California. Eventyrlystne hvite amerikanere og europeere vandret vestover mot Stillehavets kyst. Igjen over urfolkets land. Det ble bygget veier og jernbane uten at urfolket ble spurt. Kapitalismen er rå sånn, den spør aldri den svakere part om lov – den følger sine egne lover. Her er det pengene og makta som rår. Det amerikanske urfolket var sjanseløse akkurat som samene har vært i den nordlige delen av Skandinavia.

Lakotafolket og andre urfolk på den amerikanske prærien levde av store bøffelflokker – av bisonoksen. De hvite gjorde sitt beste for å utrydde dyrene. Det ble en effektiv måte å tvinge urfolket – indianerne – inn i lukkede reservater. Da hadde de kontroll, da kunne de assimileres. Og bli gode, fattige amerikanere.

Så kom oljealderen. Og hva skjer? Jo, oljerørgata Dakota Access Pipeline skulle bygges. Også den gjennom indianerland. Akkurat som andre naturinngrep med stor fare for lekkasjer og forurensning. Lakotafolket i Nord- og Sør-Dakota protesterte igjen. Vannet ved reservatet Standing Rock er livsviktig – ikke kødd med det, sa urfolket. Men oljekapitalen har ingen grenser i USA, kjenner ingen grenser heller.

Ravnas bok er ikke bare opplysende, viktig og et nødvendig bidrag til historien om et folk som kjemper en rettmessig kamp mot urett og fornedrelse. Den er i tillegg en praktbok i stort format, lekkert papir og flotte historiske bilder. Hadde bøker kunne forandret verden hadde verden vært et paradis for alle.

Hadde jeg vært hvit amerikaner ville jeg rødmet av skam over denne bloddryppende og hårreisende historien om hvordan nasjonen – den såkalt frieste av alle mulige – bokstavelig talt har gått over lik for å ende opp med en president av typen Donald Trump.

Mange med meg har påpekt at USAs utenrikspolitikk ikke akkurat er til å henge på juletreet. Ravnas bok dokumenterer med all tydelighet, og med et rikholdig kilde- og noteapparat, at innenrikspolitikken USA har ført de siste 500 årene heller ikke er noen søndagsskole.

Måtte denne boka få mange lesere!