JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

To mennesker i begynnelsen av 20-årene treffer hverandre, de forelsker seg, er begge fra Sørlandet, de har hele livet foran seg – resten kunne ha vært en enkel historie, men er sjølsagt ikke det. For livet er som alle veit slett ingen lett affære, det veit også forfatteren Bjarte Breiteig som med romanen «Tøyeneffekten» nettopp problematiserer livets mange vanskelige sider.

De to nevnte sørlendingene, hun fra Vennesla, han fra Kristiansand, heter Mona og Jostein. De har drømmer de ikke kan virkeliggjøre andre steder enn i Oslo – ja, de drar til og med til London fordi Jostein vil bli filmregissør, men så enkelt skal det heller ikke vise seg å bli.

De ender til slutt opp i et ganske slitent oppussingsobjekt på Tøyen, Oslos markante østkant der innvandrertettheten er stor. Og møtet med dette kulturelle mangfoldet blir livets vendepunkt for dem begge. De får etter hvert sønnen Kalle, de ønsker å gjøre en forskjell – de må skape et godt naboskap om de skal bli boende. Mona og Jostein er intellektuelle mennesker med temmelig høy moral, sterk sosial bevissthet – fordommer som rasisme og annet svineri har de lest seg forbi og ristet av seg. Både uteliggere, tiggere og litt kulturelt sett hjelpeløse innvandrere fra Somalia og andre steder har deres fulle sympati. Her møter vi både Hamdi, Abdi, Abbas og mange, mange flere. Etter en del om og menn, starter de en kafe hvor alle er velkomne og de kan lage matretter fra alle verdens hjørner. Politikerne tenner på prosjektet, det blir oppslag i mediene – alt er en stund bare fryd og gammen. Mona som er romanens jeg-forteller har en travel jobb i et forlag og trekker seg gradvis mer og mer ut av det sjøl om hun støtter det av hele sitt hjerte. Josteins hjerte, derimot, er totalt viet til dette – han gir prosjektet til og med en filosofisk begrunnelse med tråder tilbake til Heidegger-eleven Emmanuel Levinas. Det handler om å vise sitt ansikt for sine medmennesker – ja, for det er akkurat hva vi grunnleggende sett er: medmennesker. Jostein blir nærmest patetisk slukt opp av denne ideen. Og denne gangen må han ikke feile som han gjorde i London, sånn han også har gjort i det akademiske livet i Oslo.

Men svært få ting varer evig, sånn er det både i livet og i fiksjoner. Interessen for kafeen blant brukerne dør langsomt, det sliter etter hvert også på forholdet mellom Mona og Jostein. En dag reiser Jostein til København, uteblir når returflyet går og svarer ikke på mobilanrop. Har noe alvorlig skjedd, lurer Mona på – og kanskje også tiåringen Kalle – til slutt kobles politiet inn. Men dette blir aldri en kriminalroman, Jostein vender til slutt hjem – men livet er ikke lenger for noen av dem hva det en gang var.

Hva handler så dette egentlig om? Et portrett av den mest innvandringstette bydelen i Oslo? Ja, her er mye og mangt å lære for alle oss som ikke har bodd på Tøyen. Skjønt, romanen rommer mye mer enn det. Dette er også en kjærlighetsroman uten at forfatteren tyr til de voldsomme ordene og faktene. Vi snakker mer om en hverdagskjærlighet mellom to mennesker som riktig nok drømmer stort, men likevel har beina godt plantet på bakken. De tvilte på om de skulle slå seg ned på Tøyen, om dette var stedet for dem og deres lille barn. Etter grundige overveielser bestemte de seg for å bli. Du får noe på sånne steder du ikke får andre steder – på godt og vondt. For ingen liv leves i et vakuum, helvete kan nok som Sartre hevder være de andre, men uten andre mennesker rundt oss er vi ingenting. Og med andre ved siden av oss berikes vår verden sjøl om den på ingen måte blir enklere av den grunn. Den blir bare vakrere, vanskeligere og villere. Bjarte Breiteig får dette fram på et finurlig vis.