JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Boka fikk årets Bragepris i klassen sakprosa, det er merkbart. Skjønt, det gis ut mye bra sakprosalitteratur i Norge, mer enn mange får med seg. Men å bli norgesmester er jo likevel ikke alle forunt å bli.

Dag O. Hessen, forfatteren av nevnte bok «Verden på vippepunktet» er professor i biologi, han har skrevet en rekke bøker tidligere og markert seg som en viktig stemme i debatten om det grønne skiftet og miljø- og klimaspørsmål generelt. Han ble faktisk også nominert til Nordisk råds miljøpris i 2020.

Jeg har lest fjerde utgave av hans bok. Der har han også fått inn en 20-siders epilog om koronasituasjonen. Boka skulle nemlig lanseres 17. mars, men den lanseringen ble det ingen ting av. De som vil se forfatteren snakke om boka, må søke ham opp på nettet.

Boka er forbilledlig klar når vi tar i betraktning at Hessen er forsker innen naturvitenskap. Samtidig holder han seg slett ikke bare til fagbiologien, men har et samfunnsperspektiv på det aller meste han skriver om. Det gjør boka også svært interessant for humanister og mer generelt politisk interesserte lesere.

Hessen forsøker ikke å skremme – verden går neppe under, men han vil likevel advare om at nå er det alvor – ja, at det for så vidt har vært det ganske lenge.

«Nå kan det selvsagt hende at alt ender bedre enn vi frykter – noe som i så fall vil skyldes de mange advarslene, men det kan også hende det blir verre. Allerede kan vi med sikkerhet slå fast at det ikke vil gå helt bra.»

For det er miljø- og klimaspørsmålet som sjølsagt er tema. I ei bok som er full av milde appeller. Hessen er aldri skråsikker. Det kler teksten godt.

For meg er det kanskje aller mest befriende at han ikke er redd for å trampe på ømme tær, være nærgående. Han er bekymret og skriver for eksempel dette: «Hvordan bekymringen skal omsettes i handling, er et stort spørsmål. Det er nærliggende å tro at det ikke spiller noen rolle hva vi, eller Norge for den del, gjør. Det er en feilslått og farlig form for resignasjon – eller bekvemmelighet. Heller ikke som enkeltindivider kan vi lene oss tilbake. Det går ikke lenger an å mene at ‘politikerne må handle’, mens man selv forbeholder seg retten til å protestere hver gang miljøtiltak truer egne interesser.»

Og akkurat kritikken og henvendelsen til oss, til landet Norge, gjentar Hessen flere steder i boka, også i den ovennevnte epilogen. For enten vi liker det eller ei – Hessen mener at vi ikke kommer så veldig bra fra klimaregnskapet her opp i det kalde nord. I epilogen skriver han blant annet dette: «Vi er et land i verden – og ikke et helt ubetydelig land, heller. Det kan ikke forventes at andre land skal gå i bresjen for en rask, grønn omstilling, mens vi selv tar en behagelig omvei om fortsatt oljeutvinning i stor skala. … Vi må avvise argumentet om at det spiller liten rolle hva Norge – eller jeg – gjør, fordi det likevel teller så lite i den store sammenhengen.»

Hessen sverger altså til både-og, ikke enten-eller.

Et annet hovedperspektiv ved boka er at Hessen advarer mot vekstideologien – ja, han er imot den. Men heller ikke dette argumentet er særlig salgbart i mange miljøer, verken i Arbeiderpartiet eller fagbevegelsen. Hessen skriver for eksempel dette: «Tanken om at vi burde redusere forbruket, blir likevel fortsatt ansett som sekterisk, bakstreversk og framfor alt virkelighetsfjern – ja, strengt tatt umulig i en vekstbasert økonomi. Siden vekst har vært suksessoppskrift så langt i vår utviklingshistorie, framstår det for mange som overilt å gi dette på båten til fordel for et vagt alternativ som bare er mot vekst og verken gir penger i kassa eller arbeidsplasser.»

Å snakke både de mest nasjonalistiske og arbeidsplasser-trumfer-alt-tilhengerne midt imot sånn Hessen gjør i denne boka – riktig nok i en mild og forsonende tone – står det respekt av. Han argumenterer også godt for det, i et forståelig språk uten at han verken fornærmer eller fornedrer sine meningsmotstandere. Det er ikke så lett som noen tror. Ja, boka er et slags vippepunkt i seg sjøl.

Og i de mer faglige, biologiske resonnementene, er han så solid som professoratet skulle tilsi. Den som ikke har noe å lære her er godt skolert. Det er bare å ta av seg hatten og gratulere med Brageprisen.