Wegard Harsvik, forfatter og leder for samfunnskontakt og strategi i LO

Det sterke engasjementet mot bompenger er ikke bare en reaksjon mot noe. Det er også et uttrykk for noe – et samfunn der finansieringen av fellesskapet skjer på en sosial måte. Prinsippet «yt etter evne, få etter behov» ligger dypt i den norske folkesjela.

Det skaper derfor uro at høyreregjeringen gradvis og i det stille endrer innretningen på skattesystemet vårt. Skattekutt på toppen og nedskjæringer for de som tjener minst, forvitrer langsomt den omfordelingen som har vært viktig i skattesystemet vårt – der de som har den sterkeste ryggen skal bære den tyngste børa.

Vanlige folk merker økte avgifter og gebyrer som ikke er gradert etter inntekt, mens de som har mest gleder seg over store skattekutt. Men finansministeren leverer bare den politikken hun er valgt på – at forskjellene øker er ikke en utilsiktet og uheldig bieffekt av Fremskrittspartiets økonomiske politikk. Det er meningen at det skal bli sånn.

I det programmet de gikk til valg på i 2013 var Fremskrittspartiet tydelige på at de ville ha et nytt skattesystem. Alle skulle betale samme prosentsats, en såkalt flat beskatning, fordi partiet mente at:«Det er ikke en offentlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet».

Det het også i samme slengen at: «Et høyt skattenivå med stor grad av omfordeling svekker viljen til å forbedre egen økonomisk situasjon. Inntektsfordelingen i samfunnet skal først og fremst være et resultat av den enkeltes frie valg til å verdsette arbeidsinnsats, inntekt og fritid, ikke et resultat av progressiv beskatning.»

I det nye programmet som ble vedtatt for perioden 2017–21, er politikken akkurat den samme. Fremskrittspartiet vil som før ha et skattesystem som består av et bunnfradrag og en flat prosentsats for alle over det. Men begrunnelsen for denne politikken er fjernet. Man vil altså ha en politikk som skaper større forskjeller – men man vil ikke lenger si at det er dèt man vil.

Når man går gjennom hva høyreregjeringen faktisk har brukt budsjettene til siden de overtok, er det et tydelig bilde som trer fram. Vanlige folk, den jevne arbeidstaker rammes, skatte- og avgiftssystemet blir mindre utjevnende – helt etter hensikten. De har strammet inn i fradragsreglene for kost og losji for pendlere, og ilagt mer skatt for arbeidstakere som må reise i jobben.

De fikk vedtatt å skattlegge overgangsstønaden for enslige forsørgere som lønn, reduserte kilometergodtgjørelsen, strammet inn reglene for høye utgifter for pendlere, økte merverdiavgiften, de har gjort kostgodtgjørelsen for arbeidsfolk dårligere i flere omganger, kuttet i arbeidsløshetstrygden, i barnetilleggene i flere ordninger, fri rettshjelp for de svakeste og skattlagt sluttvederlagsordningen for slitere, det har blitt flere og høyere egenandeler på helsetjenester.

Til sammen har dette gitt over 15 milliarder i kutt for vanlige folk. Løpende pensjoner har blitt kraftig underregulert, og vi har hatt fire år med realinntektsnedgang for alderspensjonister. Der har høyreregjeringen også hentet inn 7,5 milliarder. Andre som er avhengige av trygd og støtte fra fellesskapet har også fått realkutt i ytelsene. Det er penger de har hatt god bruk for til nye skattekutt, hvert eneste år, fordelt nettopp slik de varslet før valget i 2013.

De 0,1 prosent rikeste betaler nå to prosent mindre skatt enn før høyreregjeringen overtok. Fremskrittspartiet og Høyre leverer et flatere skattesystem til de rikeste. Men opprøret mot flate avgifter og gebyrer kan tyde på at de ikke helt har fått med seg folket. Nå må venstresiden få plassert ansvaret der det hører hjemme.

(Publisert først i Klassekampens papirutgave, 27. mai, 2019.)